Fra et båthavari i Alverstraumen nord for Bergen, er det tatt opp over 500 kvernsteiner. Blant disse er det funnet 26 steinpinner med en gjennomsnittslengde på 38 cm – varierende fra 14 til 55 cm. Disse antok en var brukt til å stabilisere lasta med de runde kvernsteinene. Undersøkelser Bondevennen har gjort, slår nå fast at disse steinpinnene er av nøyaktig samme sort som bryne-emner fra Eidsborg i Telemark.
Lasta med kvernsteiner kom fra Kvernsteinslandet i Hyllestad, på nordsida av Sognefjorden. Når forliset skjedde, veit en ikke. Rester av båten er ikke funnet. Et glasskår antyder om lag 1750. Men grunnlaget for datering er trukket i tvil, funnet er sannsynligvis mye eldre.
I tilknytning til dette funnet, kvernsteiner og bryner forøvrig, er spørsmåla mange. Men svara er få. Og det er rom for mange tanker.
 |
Store tipper med råberg og avhogg i ett av brynesteinsbrudda i Eidsborg i Vest-Telemark. |
En må kunne gå ut fra at båten som havarerte i Alverstraumen var for sør-gående da den gikk ned og at den kom direkte fra Hyllestad. Altså må brynesteinene ha kommet den lange vegen fra innlands-Telemark til ytre Sogn.
Det var vatn og sjø som i eldre dager var trafikkåre nummer en. – Landevegen har berre vore til for å skaffa oss samband med sjøen, skriver suldølen Jon Moe. Det gjaldt derfor å komme seg ned til sjøen. Men først måtte høgfjellet passeres.
Fra svært gamle tider har det vært betydelig trafikk over fjella mellom Telemark, Numedal og øvre Setesdal, og fjordbygdene i Ryfylke og Sunnhordland/Hardanger. Det var austmennenes veg til sjøen – sjoarvegen – og handelsvegen.
Trafikken over fjellet var meir enn varebytte og handel. Rike kulturimpulser fulgte også med – mye fra aust. Og, ifølge lokalhistorikeren John Veka, var tjenestejentene fra andre sida av fjellet populære i Suldal.
I Ryfylke er det gjort få funn etter jernutvinning. Derimot er de tallrike i austre delen av Hardangervidda. Et senter for virksomheten var i områda rundt Møsvatn. Jernvinnene dekka det meste av jernforsyninga her i landet fram til bergverka kom i drift på 1500-tallet.
Det er grunn til å tro at ryfylkingene fikk jern austfra og at brynesteiner fulgte med i kjølvatnet. – I Suldal såg ein Eidsborg-kvatsteinar som dei beste når ein skulle få godt ”bet” i ljåen. Dei kom frå Ramnajuv i Eidsborg. Og austmennene kom vestetter med heile kjelkelass med kvatsteinar på skareføre når det lei på vinteren, skriver Veka.
En av ”hovedvegene” var over Haukeli fra Vinje til Røldal. Herfra gikk det så rekster videre til Odda, Etne, Sauda og Suldal. Fjellbønder og handelskarer på austsida brukte denne vegen til markedet i Røldal. Her var det varebytte mellom Austlandet og Vestlandet alt i forhistorisk tid. Til markedet kom austmennene med sine produkter. – Her såg du tinndøler med ljåar. Og lårdøler med kvatsteinar, forteller Veka.
En annen urgammel sjoarveg for telemarkingene gikk mellom Flothyl i Vinje (litt vest for Haukeligrend) og Jordebrekk i Suldal, for å ende ved sjøen i Hylen. Langs denne vegen er det gjort en rekke funn fra vikingtida. Vegen er fire-fem mil lang og var godt farende med kløvhest i følge Veka. Den hadde stor betydning og det satt trolig mektige høvdinger og kontrollerte trafikken. Ferda over Suldalsvatnet var farlig og omlastingsplassene i Roaldkvam og Våge risikofylte. Med stor trafikk måtte det fra tid til anna gå galt – her ligger det mye spennende og venter på botnen av vatnet.
Framme ved sjøen var det fortsatt langt igjen til Hyllestad. Det var seiling og roing ut fjordene og videre nordover. Farlige havstrekninger og lumske straumer måtte passeres før en kunne sette ut på det siste stykket over Sognesjøen. I eldre tider – før Bergen var etablert som handelsplass – måtte denne transporten ha foregått direkte.
Funnet i Alverstraumen viser at markedet for bryner var langt videre enn hva som blei omsatt lokalt for Røldal og nærområdet. Kanskje var det oppkjøpere som sørga for den videre forsendelse? At trafikken over fjellet var begrensa til noen kjelkelass på sleaføre, er vel tvilsomt. Her har trolig både hest og mann sveitta under steintunge brynevekter i kløv og børatau.
Etter hvert som Skien voks fram som knutepunkt for handel rundt år 1000, fann bryneemna vassvegen ned dit. Derfra bar det så ut i verden – eller nordover til Bergen og Hyllestad.
Kanskje kan bryneemnene først ha tjent som ballaststein i båtene. Dette sjølv om slike steiner helst skulle være runde.
I Eidsborg i hjertet av Vest-Telemark – i fjellsidene opp for Dalen – har det i uminnelige tider vært tatt ut emner for bryner. Her er det en skifrig kvarts-glimmer-bergart der de små kvartskorna under kvessinga løsner og blir et fint slipemiddel som sørger for at jernet blir kvasst. Bergarten er dessuten lett å spalte opp i passende staver.
Allerede i vikingtida var Eidsborg-bryner kjent og brukt i store deler av Europa. Omsetninga skjedde på vikingenes handelsplasser. Virksomheten går i hvert fall tilbake til 700-tallet. Bryner brukes som kjent til kvessing av ulike jernredskaper og -verktøy – og våpen. Det var således i allemannseie og i daglig bruk. Slipestein kom først i vanlig bruk her i landet rundt år 1800. At bryner var et nødvendig og høgt verdsatt utstyr, forteller de mange gravfunna om, både i manns- og kvinnegraver.
Bryner var statussymbol og brukt som betalingsmiddel og som middel til oppbevaring av verdier.
Bryner var også våpen. Mytologiens Tor blei skada av splintene fra en brynestein jotnen Rungne kasta på ham (fra andre splinter er alle brynesteinsberg blitt til!). Og de var datidens håndgranater i slaget ved Fimreite i 1184. Kastargrjot skal også ha vært brukt i slaget i Soknasundet i 1028 som enda med det skjendige drapet på Erling Skjalgsson.
Europa var heimemarkedet – men eksporten skjedde etter hvert til alle verdenshjørner. Det meste gikk ned vassvegen til Skien som faktisk er grunnlagt på denne handelen. Som en kuriositet tar vi med at Frankrike var et kjempemarked under første verdenskrig. Soldatene var nemlig oppsatt med bryner for å gjøre bajonettene syl-kvasse for å ta tyskerne i nærkamp.
I mellomalderen var Bergen en viktig eksporthavn. Også over Stavanger gikk eksporten.
Brynesteiner er dessuten beskrevet brukt som ballast i båter i tilknytning til eksport av trelast. Kanskje gjorde dette passering av tolla lettere – eller var det ekstraknekk for skipperen?
Det er tatt ut brynesteiner en rekke steder her i landet. De fleste er av sedimentert materiale (”skifer”) og har gått til lokale markeder, uten at de synes å ha fått videre gjennomslag. Trolig har de ikke kunne konkurrere i kvalitet med bryna fra Eidsborg.
Det er ikke kjent om det har vært større uttak av bryner av kvarts-glimmerskifer andre plasser i landet og som kan forveksles med bryna fra Telemark.
 |
Lasta med kvernsteiner blei stiva av med bryneemnene. |
I glimmer-skifer-brudda i Hyllestad ytterst ute i Sognefjorden, har det vært stor aktivitet med å hogge og skipe ut kvernsteiner. Arkeolog Irene Baug har gravd ned til lag som viser uttak så langt tilbake som på 700-tallet – og fremdeles er ikke ”botnen” nådd.
Med mineralet kyanitt som ”fingeravtrykk”, er det funnet igjen betydelige mengder stein fra Kvernsteinslandet nedover i Europa. Tyngdepunktet er i landområda i den vestlige del av Østersjøen. Transporten skjedde sjølvsagt på kjøl, der dette var mulig.
Funn i Hyllestad av gamle mynter der store deler av Europa – og faktisk Arabia – er representert, tyder på en organisert eksport og handel etter kapitalistiske prinsipper. Myntene er datert til ca år 1030.
Eksporten skjøt skikkelig fart da Bergen voks fram som handelsby med høgdepunkt i sein-middelalderen – fra 1200-tallet og fram til ca 1350.
Kvern- og brynesteiner var på en måte ”livets steiner” der begge var nødvendig utstyr til foredling av kornet til mjøl – og graut. Det var derfor naturlig at de kunne tas med på samme lasset, datidas sam-last. Når brynesteinene også kunne ha ei oppgave med å stive av stablene med kvernsteiner, var dette en god kombinasjon.
Dette er ytterligere bekrefta ved et funn fra et forlis ved Bukken sør for Bergen. Her er det funnet 51 kvernsteiner og 111 steinpinner, altså to pinner for hver kvernstein.
”Eksportørene” av kvernstein hadde etablert kontaktnett nedover på kontinentet. Det ville ha vært naturlig for bryne-industrien å henge seg på disse – eller var det dem som satt på denne trafikken som ville ha et videre varespekter? Kanskje fulgte varestraumen de tidligere vegene for handel med kleberstein? Både kvernsteiner fra Hyllestad og bryner av Eidsborg-stein er funnet i Wolin i Polen.
Elles er det underlig hvis felles handel og transport av kvernsteiner og bryner var etablert, at det ikke er funnet kvernsteiner fra Hyllestad på de britiske øyer, men mengder med Eidsborg-bryner. Kanskje mangler vi tilstrekkelige og tverrfaglige undersøkelser?
Varene som gikk den andre vegen over fjellet var i første rekke salt, sild,
korn og tørrfisk. Også humle til ølbrygginga hørte med. Etter at drifta
i sølvgruvene på Kongsberg tok til i 1624, var markedet i Røldal viktig
for å skaffe hester til den omfattende skogsdrifta – og slaktedyr til en
aukende befolkning som ikke var knytta til jordbruket.
– Nor i Røldal der hev eg vore,
der koupte eg meg ein graabrokut fole,
- heter det i et stev fra Telemark.
På ferdene sørover hadde steinhandlerne fått nye kulturimpulser med heim. Blant anna er det mye som tilsier at på Vestlandet var det ”lommer” der kristendommen hadde rotfeste kanskje allerede på 600-tallet. Dette var lenge før eks-vikingkongene ”kristna” landet med sverd og ild. Kanskje kan nytt tankegods ha fulgt med trafikken innover og austover? Var det tilfeldig at Vest-Telemark – med brynefjella – kom inn under bispesetet i Stavanger?
 |
En av dem som i stor grad har fått fram viten om kvernsteiner
og bryner, er marinarkeolog Arild Marøy Hansen ved Bergens Sjøfartsmuseum.
Han har blant anna stått for heving av steinlastene i Alverstraumen.
Våren 2005 tok sjøfartsmuseet opp en møllestein med
diameter på 1,2 meter fra Sørfjorden i Hyllestad. Jobben
blei gjort av Arild Marøy Hansen til venstre og Oddmund Torvund.
Han har også gjort det mulig for Bondevennen å få gjort
den sammenlignende prøva. |
Professor i geologi, Erling Krogh Ravna ved Universitetet i Tromsø, har sett nærmere på og sammenligna prøver av en steinpinne fra vrakfunnet i Alverstraumen og en fra brudd i Eidsborg.
Han skriver blant anna: - Jeg har sett på tynnslipene (…) og kan ikke se noen vesensforskjell på de to prøvene. De ser jo like ut også i håndstykke. Mineralogisk består de i hovedsak av kvarts og lys glimmer (muskovitt), med mindre mengder av feltspat, kalsitt, kloritt og opake mineraler (ikke spesifisert).
Noen videre analyse av prøvene ser jeg ikke som formålstjenlig i denne sammenheng – petrografien synes å være entydig.