Dimensjonene er store: Korset rager nær fire meter opp og går kanskje halvanna meter ned i bakken. Bredda over armene er 1,87 meter. Korsarmene smalner inn mot stamma. Ved rota er korset 48 cm bredt og det er ca 14 cm tjukt.
Det en vet er at steinsorten er spesiell og hører heime i kvernsteinsbrudda i Hyllestad på nordsida av Sognefjorden. Dette er stort sett det eneste som er sikkert – noe kan vi spekulere oss fram til via mange omveger - men fortsatt er det meste igjen til funderinger, fantasier – og drømmer.
De fundamentale spørsmåla er: Hvorfor det er reist, hvem var oppdragsgiver, hva var hensikta, og hvorfor blei det satt opp akkurat her? For den meir teknisk interesserte: Hvordan har en klart å hogge det ut av berget og hvordan er det frakta ned hit? Å få reist dette rundt ett tonn tunge steinkorset velberga på den trefattige øya ute i havgapet, kunne heller ikke være noen enkel jobb.
Svara på mange av spørsmåla ligger under torva i Kvernsteinslandet – på havets botn, eller kanskje i nedstøva arkiver?
Det hører med i bildet at korset på Kvitsøy ikke er det eneste i sitt slag i landet, men er det største og ett av de mest monumentale. Rundt 40 større eller mindre frittstående steinkors fra yngre jernalder og middelalder, er bevart på Vestlandet. De fleste er i området fra Jæren til Nordfjord. 16 av korsa er i Rogaland, noe som betyr at dette er et vestlandsfenomen, og et kystfenomen. Mange kors har gått tapt ned gjennom tidene, bare navn på plassen kan fortelle at her har det stått et kors. De fleste har vært trekors som er spist opp av tidens tann. Bare i Rogaland finnes det 35 plasser med navnet Krosshaug. Med denne bakgrunn er det naturlig at merket i fylkesvåpenet for Rogaland er et kors.
Og: Over halvparten av registrerte større steinkors kommer fra brudda i Hyllestad – fra Kvernsteinslandet.
Korset på Kvitsøy er stort og monumentalt i forgivning og plassering. Altså er det ikke reist av hvem som helst, men av en med makt, innflydelse og vilje. Sikre kilder har vi ikke, og må derfor prøve å plassere korset inn i en historisk sammenheng.
Både kong Olav Haraldsson og Erling Skjalgsson er trukket fram som mulige. Begge kunne ha vært oppdragsgivere. Det var her på Kvitsøy de inngikk forlik, sannsynligvis i 1016. Begge var stridige der synet om sentralstyre kontra lokalt herredømme, sto steilt mot hverandre. Folka til Erling overtalte ham til å gå med på kongens krav. Forliket var neppe særlig helhjerta fra Erlings side. I mi vidunderlige utgave av Snorre, står det underfundig: - Efter det skiltes de og var forlikte, saa at sige. Dramatikken i dette er et viktig element i operamusikalen Rygekongen.
Begge var fortrolig med bruken av kors. Det kan være en tanke at de ville ha et varig kors som symbol på avtala – og sendte bestilling til høvdingen som da eide brudda i Hyllestad.
Olav seilte fleire ganger forbi og kjente godt til den strategiske beliggenhet øygruppa hadde. Han var også flittig bruker av kors som symbol. Det kunne være besnærende for kongen å få satt opp et storslått kors her ”midt i fleisen” på den egenrådige Erling.
Kongen hadde aldri skikkelig fotfeste i denne landsdelen. Hvis han hadde fått reist et kors, er det vel tvilsomt om det hadde fått stå i fred her hvor motstanderne var mange og bitterheten stor.
Et argument i Olavs favør er at hogging – og ikke minst transporten ned fra Hyllestad – krevde ressurser og makt. Kvitsøy var også i kongens eie. At han skulle ha reist korset som et seiersmonument over den mektige Rygekongen er likevel tvilsomt. Som kjent måtte Olav rømme landet etter det skjendige drapet på Erling og levde i landflyktighet i Russland i halvtanna år til han møtte skjebna på Stiklestad.
En artig parantes i tilknytning til kampen på Stiklestad er at dødsvåpenet Tore Hund brukte var et spyd han hadde fått av svigerinna Sigrid – Erlings søster – med krav om hevn for drap på hennes sønn Asbjørn, sikkert også for broren: – ellers blir du hver manns niding. Asbjørn var drept nettopp med dette spydet som hadde fått det entydige navn Selshevner.
Formynderstyret for Olavs sønn Magnus for hardt fram mot Olavs motstandere på Stiklestad. Av disse var det mange i Rogaland. Her kan det også ligge et kors-motiv.
På den andre sida kunne den mektige lendmannen ha behov for å markere sitt revir. Dette strakte seg fra Lindesnes og opp til Sognesjøen – med steinbrudda i Hyllestad godt innafor rekkevidde. Noen meiner at interesseområdet gikk heilt opp til Stadt. Det er påfallende at de fleste steinkors, 23 stykker, står nettopp i Erlings rike og at flere er i Sola-området der han hadde hovedkvarteret.
Det er også kommet opp tanker om at korsa kan være reist som et uttrykk for alliansen mellom Erling og svoger Olav Tryggvason – med tette bånd til England.
Senere var øya skueplass for nok en sentral begivenhet i vår historie. Dette var forliket mellom birkebeinerne og baglerne i 1208 – og vel verdt et varig symbol.
Det er videre spekulert på om reisinga av kors var markering av brohode for kristninga av landet. De som tok med seg troa på Kvite-Krist fra ferder over havet eller nedover til kontinentet, ville på denne måte markere sitt kristne område. Engelske misjonærer på 900-tallet erogså trukket fram i denne sammenheng.
Kvitsøyene har en strategisk plassering da de ligger midt i leia, i vegen nordover – i den som ga landet navn – Norvegr. Samtidig lå de i ”løypa” for herjetokter og handelsferder over havet. Det var her en stakk til havs for å slippe å passere den lumske jærkysten. Øyene var trolig der en først fikk landkjenning på returen. Dessuten var det her ei god havn når det blåste opp – uansett retning vinden kom fra.
Øyene med de sju gardene kom tidlig i eie til den mektige jordeieren Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen, trolig gitt av kong Øystein Magnusson som også oppretta klosteret. Hensikten med doneringa var få støtte fra kirka. Klosteret var grunnlagt omkring 1110 og tilhørte benediktiner-ordenen. Det hadde et omfattende europeisk nettverk både i religiøs, så vel som verdslig, sammenheng. Med i dette var stor handelsvirksomhet med utlandet. Trafikken gikk per Kvitsøy. Da ville det være naturlig at de hadde landemerke å holde seg til. Et stort kors reist på en synlig plass ville da tjene to hensikter: Både som seilingsmerke og som religiøst symbol. Samtidig vitna det om verdslig makt.
Det er verdt å merke seg at på den tid eide klosteret gardene i Kvernsteinslandet i Hyllestad. Eksport av kvernstein var ei betydelig inntektskilde for Munkeliv.
Etter snaue 200 år skifta eierskapet og klosteret på Halsnøy tok over garden der korset sto. Disse munkene som var augustinere, dreiv også handel med utlandet og trengte havn og sjømerker. Klosteret på Utstein fra 1265, var grunnlagt på den gamle kongsgarden, og hadde blant anna 50 store garder på Jæren. Det tilhørte likeledes denne ordenen og hadde kontakter til kontinentet – neppe bare for å utveksle teologiske synspunkter.
Trafikken av kvernstein over Kvitsøy er bekrefta i 1999 med et vrakfunn. Fra et skipsforlis ved den nordre innseilinga til Leiasundet er det funnet 40 kvernsteiner ved et undervasskjær. I funnet var det også store steiner for vasskverner. Steinene har en diameter opp til 115 cm. Båten eller når havariet skjedde, veit vi ikke noe om. Vasskvernsteinen tilsier tilvirkning tidligst i starten av mellomalderen.
Korset er orientert i retning nord-sør, og således avviker fra den kristne tradisjonelle aust-vest-retningen. Det er neppe tilfeldig og taler for betydningen som sjømerke.
At hollenderne som var ei stormakt på alle hav på 1600-tallet, kalla øya for Cruys Eiland (korsøya), understreker viktigheten av korset som trafikkskilt for sjøfarende.
Helt opp til vår tid er korset karakterisert som et ypperlig seilingsmerke godt synlig både nord- og sørfra. At korset står skjevt og luter mot ene sida, kan kanskje være gjort bevisst for å få det ekstra synlig?
Det kan ha vært en politisk enhet med ordna samfunnsforhold på Vestlandet allerede på 800-tallet – kanskje tidligere. Kildematerialet går ikke lenger tilbake. Dette omfatta felles rettssted – et vestnorsk representativsystem, et slags ”allting”: Gulatinget – og etter hvert, felles rettsregler: Gulatingslova.
Innafor det området Gulatinget omfatta, var samkvemmet med de britiske øyene nært – Nordsjøen var et innhav. Likeledes var handelen med kvernsteiner nedover til de danske områda omfattende. At det kunne komme nytt og friskt tankegods med tilbake er svært sannsynlig. På denne bakgrunn kunne det ha oppstått ”minikristenheter”. All ”kristning” skjedde ikke med sverd og ild.
Det er påfallende at utbredelsen av korsa i hovedsak er sammenfallende med kystområdet for Gulatinget. At to av korsa står i Eivindvik i Gulen der tinget skal ha holdt til, er bemerkelsesverdig.
Dette henger sammen med spørsmåla i forrige kapitler. Hvis den som reiste korset, og bakgrunnen for det, blir kjent, er løysinga nær. Heller ikke de andre korsa på Vestlandet gir faste holdepunkter. Arkeologi eller andre vitenskaper, kan så langt ikke gi noe svar.
Runer og tolkning av disse kan fortelle noe om alderen. På Kvitsøy-korset er det funnet noen streker. Men fagfolk tror ikke dette er runer. Kanskje er det naturlige streker i den skifrige bergarta. Skålforma fordypninger på nordsida forteller at korset har vært brukt som skyteskive i nyere tid.
Inspirasjon til reising av kors har oppdragsgivere fått fra de britiske øyer. Stilen tilsier det. Der borte kan steinkors dateres tilbake til 600-tallet. Men vi finner også steinkors i meir austlig retning.
Går vi til bruddstedet i Hyllestad, veit en at her har det vært drift i hvert fall så langt tilbake som på 700-tallet og med høgdepunkt i middelalderen. Men de få punktvise arkeologiske utgravingene har ikke nådd botnen. Under ligger eldre og ukjente lag med avslag og vraka steiner.
Historikeren Johs. B. Thue hevder at det var produksjon av kors i Hyllestad før kristendommen kom til landet. – Det høyrer 800-talet til, eller tidlegare, skriver han. Likearma ”førkristne” kors er hogd ut i steingruvene i området.
Produksjonen i Hyllestad har skjedd gjennom fleire hundreår. Fagfolk har etter samla vurdering enda på at de fleste av de frittstående steinkorsa på Vestlandet – med Kvitsøykorset – trolig kom opp i slutten av vikingtida – fra slutten av 900-tallet til starten på 1000-tallet.
Det som er mest sikkert i gåta om korset, er at det kommer fra steinbrudd i Hyllestad i Sogn. Bergarta her er en granat-glimmer-skifer der det blei tatt ut store mengder kvernsteiner. Det som skiller denne bergarta fra andre, er at den inneholder korn av mineralet kyanitt. Med dette som spormineral, kan en med stor sikkerhet slå fast opprinnelsen. Og ”fingeravtrykket” stemmer på Kvitsøy. Det samme gjelder for ett av Tjora-korsa på Sola og korset på Gard i Haugesund. Men minnekorset over Erling Skjalgsson som sto ved Breiavatnet i Stavanger, er av en helt annen type. Det er også Krosshaug-korset i Klepp.
Hvordan korsa ble hogd ut, vet en ikke. Det er vanskelig å tro at de ble hogd fram fra selve bergveggen. Kanskje ble det tatt ut av ei stor frittliggende steinblokk. Eller at blokka først var hogd ut av berget. Teknikken med dette var kjent nede på kontinentet. Deretter meisla en så ut korset av råblokka med framsida ned – på en eller anna måte.
Å få fram store steinkors var høgt spesialisert fagarbeid. Dette var neppe noen nybegynneroppgave hverken for brudd - eller steinsmeder. Spor viser at rundt et kvernsteinsemne hogg en først ei 5-6 cm djup grop. Deretter laga en tett med hull inn under steinen for å løyse den fra berget. Om denne teknikken også blei brukt for korsa, er fortsatt ei gåte. Å løyse et slankt og tynt kors på opp mot seks meter, synes nærmest umulig. Så langt er det ikke registrert spor på korsa som forteller om uthogginga.
Alt skjedde med mannemakt med meisling, kiling, eller ved hjelp av de naturlige sprengkreftene i naturen som når is tiner eller når treverk trutner. Bergkrutt ble her i landet først tatt i bruk som sprengstoff fra omlag år 1800.
I ei fylling i Hyllestad blei det for noen år siden funnet deler av et vraka kors. Så langt en kan sjå var korset ”fullbårent”, men det hadde sprukket. Det tyder i hvert fall på at de store korsa blei hogd ferdig i eller ved steinbruddet - klar for oppsett. Det var jo også her at fagfolka holdt til. På de plassene kors står, er det så langt heller ikke funnet avhogg fra eventuell ferdiggjøring.
At de store steinkorsa kommer fra kvernsteinsbrudd blei ytterligere bekrefta da en oppdaga tydelige spor etter hogging av fire kvernstein-emner på baksida av ett av steinkorsa i Eivindvik. Kvernsteiner og kors var hogd ut av samme råemne. Funnet forteller også at produksjonen av kvernsteiner er eldre enn hva som er tilfelle med i hvert fall dette korset.
Hvilket brudd Kvitsøykorset, eller de andre korsa, kommer fra, er ikke klarlagt. Det er hverken funnet hoggmerker eller avslag som røper hemmeligheten. Denne skjuler seg under torva i det 27 kvadratkilometer store Kvernsteinslandet langs Åfjorden. Oppgaver venter for arkeologene.
Praktiske forsøk viser at for å få fram en håndkvernstein, brukte en rundt 15 timer. Hvor mye arbeid som så ligger bak Kvitsøy-korset, er vanskelig å se – her må det ha vært sysselsetting for mang en dyktig grjotsvein over lengre tid. Bak disse igjen måtte det stå fagkunnige smeder som fikk fram det rette verktøyet. Logistikken må ha vært stor.
Det er påpeika at alle korsa fra Hyllestad er fint tilhogd og har harmoniske proporsjoner. Den kunstneriske utforminga er på et høgt plan også i internasjonal sammenheng. Arbeidet har stilt store krav til håndverket. En samarbeidsvillig bergart betyr mye, men fagkunnskaper og erfaring til hoggerne, trolig mest. De måtte ha den rette teknikken inne, kunne ”lese” steinen og ha så vel ”steinauge” som ”steinøyre”.
Hvem disse spesialistene var og hvor de kom fra, vet vi ikke. Mest trolig hadde kunnskapen fulgt handelsvegene fra kontinentet – fra miljøene i Tyskland. Eller kanskje kan steinhoggerne ha fått opplæring og trening i arbeidet på de britiske øyene?
Mye av den eksporterte kvernstein var halvfabrikat med finhogging nærmere kunden. Da dette ikke var tilfelle for de store steinkorsa, kan dette tyde på at ferdiggjøringa av korsa krevde den ytterste ekspertise – som satt i Hyllestad. Det var jo også enormt store verdier som sto på spill hvis et kors skulle ryke under ferdiggjøring på reisingsstedet. Dette i motsetning til verdien på en kvernstein.
Avstanden fra Hyllestad til Kvitsøy er rundt 230 km – i luftlinje. Sjøvegen der en måtte tråkle seg fram i den indre leia er sjølvsagt betydelig lengre. I tillegg til å komme gjennom lumske straumer, måtte en krysse åpne strekninger som Sognesjøen og Sletta. Stykket over fra Karmøy kan også være ugjestmild, den som husker de tidligere fergene, som gamle Tungenes, kan skrive under på det.
Utfordringene med å få det ett tonn tunge steinkorset på og av båten måtte være store. For å stive av konstruksjonen, skulle en tro at korset måtte være festa til et solid og plant underlag. Det skulle jo ikke mye skeiv belastning til før risken for brudd var stor selv om bergarten er skifrig og ”seig”. Tenker vi oss en treplatting på bortimot 5x2 meter, blir også vekta av denne betydelig.
Vikingene var dyktige sjøfolk og hadde gode båter. Utgravingene av Storhaugskipet på Karmøy viser en båt som var 20 meter lang. Den er datert til 600-700–tallet. Knarren som var vikingenes lastefartøy, skal ha hatt ei lasteevne på 24 tonn. Fra en havarert last i Alverstraumen nord for Bergen er det tatt opp 13 tonn med kvern- og brynesteiner. Dette var heller ikke heile lasta.
Som vi så i forrige avsnitt, tyder mye på at korsa ble gjort ferdige i Hyllestad. På den måten fikk en redusert vekta til det minst mulige. Kanskje vurderte en risiko for tap eller ødeleggelser under transporten å være så liten at det var verdt å ta ferdiggjøringa før utskiping?
Vi vet jo ikke hvor stor produksjonen av kors var i Hyllestad. Men hvis alle kom velberga fram, må det være litt av et under. Til nå er det gjort fire funn av kvernsteiner som stammer fra skipsforlis. Så langt er det ikke funnet spor etter steinkors.
Her er vi igjen tilbake til spørsmålet om hvem som var oppdragsgiver. Å få korset ned fra Hyllestad var trolig en minst like stor og kostbar operasjon som å hogge det ut. Bare en med makt og ressurser hadde muligheten. Leveringsbetingelsene var nok fob.
Kors har fra de tidligste tider blitt brukt av menneskene i magisk eller symbolsk betydning. Thue forteller at det kvadratiske korset med like lange armer, er 1500 år eldre enn kristendommen. ”Dagens” kors, det langstamma latinske, var funnet opp av romerne som torturinstrument. Dette korset ble ført videre i kristendommen som symbol for Jesu død og oppstandelse – et seierstegn. Videre var det logo for det å være kristen, av å tilhøre Jesus. Kors har også lange tradisjoner som symbol brukt mot onde makter. Mange nedtegnelser om folkelivet i eldre tider, forteller om det.
Det er interessant å notere at det også er blitt hogd ut likearma kors i steinbrudda i Hyllestad.
Bruken av kors i kristen sammenheng kunne de gamle vestlendinger ha fått kjennskap til på handelsferder og røvertokter i landa på andre sida av Nordsjøen. Kors som symbol i landskapet var godt kjent og brukt i England og Irland. Stilelementer i våre heimlige steinkors forteller om slektskap.
I dette samkvemmet er det trolig at noen festa seg til troa på Kvite-Krist og tok med impulser heim. Det som er bemerkelsesverdig er at dette var lenge før Harald Hårfagre samla landet til ett rike - eller Olav Tryggvason gikk i land på Moster, og eks-vikingene kristna landet med sverd og ild.
Trolig etablerte de seg som kristne øyer i havet av ikke-kristne. Noen kaller det en minikristenhet.
Det eldste spor av kristendommen en kjenner til her i landet, er funn i Storhaugen på Karmøy. Her ble en mektig person på 600-700-tallet sendt ut på sin siste ferd i en hedensk gravhaug og utstyrt med et kristent symbol – en slags religiøs helgardering - for sikkerhets skyld? Det er liten grunn til å tro at dette funnet er enestående. Den tidlige kristendommen er også stadfesta med funn av ei kristen grav fra 600-tallet i Kvinesdal.
Fagfolk meiner at troa til de første kristne enheter var fundamental og det var grunnleggende å skille mellom hedninger og dem som var døpt. Oppsetting av kors kunne markere at dette var kristent område og samtidig tjene som advarsel overfor dem som ikke bekjente seg til Kristus.
Stein brukt som materiale i konstruksjoner og byggverk symboliserte makt. Dessuten var dette materialet bestandig – makta skulle vare evig. Denne tanken er noe av det som ligger bak at kirker og klostre er bygd i stein – selv i vårt land der det ikke var tradisjon for bygging av større bygg i dette materialet.
Tradisjonen med å reise bautasteiner på plasser av stor viktighet, er gammel. Det kan være over en betydelig person eller på steder med religiøs tilknytning som hov eller gravhauger. Disse plassene ble rydda og taktisk sett tatt over av de kristne som reiste kors på stedet. Dette ser ikke ut til å være tilfelle med korset på Kvitsøy. Noen hedensk kultplass synes heller ikke åpenbar. Lista med oldfunn fra området er mager. Korset står heller ikke i tilknytning til tunet på garden. Så vidt vites, har det i eldre tider ikke bodd stormenn på garden med sosial og økonomisk status som kunne ha gjort ”investeringer” av dette omfanget. Heller ikke var det tingsted eller kirkegård.
Det en vet med sikkerhet er at noen hundremetre fra korset sto ei kirke, Klemens-kirka. Den er omtalt i et pavebrev fra 1146. Hvor gammel den så kunne være, er ikke klarlagt. Sannsynligvis blei den bygd noenlunde samtidig med domkirka i Stavanger. Men det bemerkelsesverdige er at stilen kom fra Bergen og er enestående her sørover. Stilarten er blant anna den samme som prega kirka på Munkeliv kloster. Den kom dit via det som idag er Sør-Sverige. Her er det gjort massive funn av kvernsteiner fra Hyllestad. Ser vi en sammenheng?
De tidlige Klemens-kirkene er blant de aller eldste i landet, kanskje fra før Olav Haraldssons tid. Imidlertid ser fagfolk ingen forbindelse mellom kirka og korset. Kirka lå litt høyere i terrenget – på Kyrkjevollen - og måtte være et vel så godt seilingsmerke som korset. Det kan tyde på at korset er eldre enn kirka.
Noe belegg for at korset er flytta, finnes ikke. Korset er stort og tungt og krever skikkelig forankring i bakken på denne værharde plassen, kanskje ned mot halvannen meter. Jordsmonnet på øya ser ikke ut til å være særlig tjukt. Kanskje kan dette ha vært medvirknde til plasseringa?
Kirka var naturlig nok viet til sjøfarernes helgen, St. Klemens. Her var det jo også en god havn. Dette er med å understreke steinkorsets tilknytning til sjø og sjøfart.
Mer enn noen steiner og en forhøyning i terrenget, er ikke tilbake av kirka. Men døpefonten i kleberstein står i dagens Kvitsøy-kirke. Denne tømmerkirka kom opp ca 1620. Fonten er spesiell med ornamenter i samme gruppe som en finner i eldste del av domkirka i Stavanger. Ut fra stilstudier antas at døpefonten på Kvitsøy er laga i tida 1150-1175.
En dag rundt 1667 sto den 13-14 år gamle stavangergutten Niels Olsen om bord på en hollandsk galliot og så heimlandet gå i havet. Kanskje var korset på Kvitsøy – eller Cruys Eiland som de hollandske sjøfolka sa - noe av det siste han så – og et minne som festa seg i sinnet. Så vidt en vet, var han aldri tilbake til heimbyen.
Han meir eller mindre rømte for prøve lykka i den hollandske flåten. Da ville det hjelpe godt med å ”internasjonalisere” navnet. Han valgte Cornelis Cruijs (= Niels Kors) – eller Cornelius Cruys på vår skrivemåte.
Den unge skreddersønnen fra Stavanger gjorde karriere i flåte og admiralitet før han 40 år gammel ble verva av den mektige russiske tsar Peter den store. Av ham fikk Cruys store oppgaver, ble admiral og tsarens fortrolige med ære for å ha vært med å bygge opp landet til stormakt – og som grunnlegger av St. Petersburg. Her døde han 70 år gammel, men er begravd i Amsterdam.
Her står tsarens admiral, en kjempekar på 1,90 meter, på granittsokkel nederst i Sølvberggata i fødebyen. Statuen er forma av Per Ung. Det var i dette området Niels sprang rundt som smågutt og var fasinert av skutene som lå på fjorden og av det sjøfolka fortalte.
Det er meninger om at hans far kom fra Kvitsøy. Kanskje kan det også ha vært medvirkende til navnet han valgte.
Kommunen er den minste i landet (i areal) og består av en rekke øyer – ei øy
eller holme for hver dag i året, heter det. Kvitsøy ble egen kommune
i 1923. Før dette var de sammen med Rennesøy.
Det er de kvite gangene med kvarts på fleire av øyene som er opphav
til navnet.
Et eldre navn er Aumar. Dette er ei svært gammel språkform, trolig
blant de eldste i landet og med røtter til kontinentet og – kanskje – Asia.
Tolkinga er usikker.
I tillegg til rike fiskerier, har også jorda gitt gode avlinger. Det
heter at kornåkrene ga sju fold – mens vanlig på Austlandet
var to-tre. Det er funnet et bryne av kvartsitt i ei hustomt. Tomta er datert
til 400-650 e. Kr.
I kommunen er det i underkant av 20 gardsbruk i drift. Kutallet er 80 og det
er 1200 sau. Kvitsøylam er etablert som merkevare for lam fra åtte
gardsbruk på øya.
Med Kvitsøykorsets sentrale plassering i folks bevissthet, har ført
til at det har gitt navn til heile øya det står på: Krossøy.
Det opprinnelige navnet var Hvitingsøy (Vidding/Kviting).
Den som vil dukke dypere i temaet, finner mye interessant i hovedfagoppgavene
til arkeologene Irene Baug og Kristine Holme Gabrielsen. Den første
om kvernsteinsbrudda – den andre om steinkorsa. Fridtjov Birkeli har
dessuten skrevet et betydelig verk om steinkorsa. Torgrim Titlestad, Johs B.
Thue og Ernst Baasland har alle behandla emnet. Det årvisse Hyllestadseminaret
og heimesida kvernstein.no gir mye informasjon. De fleste faktaopplysningene
har jeg henta hos disse.
Artikkel i Bv 38/2002 forteller nærmere om kvernstein og brudda i Hyllestad.