SØRSTOKKE GRUVE

Glemt perle på Karmøy

Gruvedrifta på Karmøy er langt mer enn Visnes og kobberverket. Også på austsida innforbi Sørstokke, har det vært tatt ut kobbermalm. Rett nok var dette i ei kort periode og i beskjedne mengder. Men drifta betydde likevel mye for lokalsamfunnet.

Gruveområdet ligger en kilometers veg fra bygda i et vakkert - men værhardt - område ca 80 meter over havet. Velforeningen har gjort en kjempejobb med å sette i stand vegen fra ca 1911. Vegen ser vi litt av til venstre i bildet. På benker innover kan du hvile fot og blikk. For å finne avtaket fra hovedvegen, må det lokalkjennskap til.

Torstein Torbjørnsen i Kopervik er pensjonert lærer og har leita fram en god del av historia bak gruva og gruvesamfunnet. En del gjenstander og spor som forteller om virksomheten, står fortsatt på plassen og fortjener å bli tatt vare på. – Dette er jo minner fra vår nære fortid og viser en viktig del av utviklinga i samfunnet vårt, understreker han.

Med ønskekvist

Bak oppdaginga av de malmførende lag her inne i marka, ligger det en fascinerende historie. Om den er sann eller ikke, spiller mindre rolle – det er ei god historie i alle fall. Torstein forteller:

- I Kopervik var det en kar med sjeldne evner. Han kunne finne vatn med hjelp av ønskekvist. Denne brukte han også til å leite etter malm med. Navnet hans var S. B. Svendsen. Han var kjøpmann og trolig en opplyst og samfunnsorientert person. Dette var omkring 1890 – i ei tid med stor interesse for mineralleiting og skjerping.

- På Visnes var det jo drevet omfattende drift etter kobber i mange år. Det var derfor ikke usannsynlig at malmen også lå andre steder på øya. Svendsen travet rundt i heiene med ønskekvisten sin – og i Sørstokkemarka slo den ut. Her skulle det være store mengder kobbermalm i grunnen! Men vi skal vel heller ikke se bort fra at han hadde en viss peiling på geologi og kunne tolke signaler som landskapsform og planteliv ga.

Lokale eiere

Etter funnet ble det skjerpet i navnet til Cornelius Svendsen på vegne av et interessentselskap. Skjerping er en form for tinglysing av retten til å drive forekomsten. Denne Svendsen hadde ansvaret og disponerte gruva. De andre eierne var lokale personer i Kopervik og Sørstokke. Ei kort tid var gruva på engelske hender.

De lokale eierne dreiv ikke gruva selv, men var forutseende nok til å leie den ut. Historia viser at dette var langt sikrere enn å drive - noe som krevde kapital og innebar stor risiko. Leia var ei avgift per tonn malm. Denne var avhengig av innholdet av kobber i malmen.

Som mektige monumenter står igjen deler av dampkjele og heisemotor. I forgrunnen ligger et drag fra heisen. Med vogner eller sleder ble malm og gråfjell tatt opp - og arbeidere transportert ned og opp.

Området der malmen ble tatt ut, ligger vel ei halv mil sør for Kopervik og rundt en kilometer inne på heia i Sørstokkemarka. Her ble det fra 1890-åra og fram til engang utpå 1920-tallet drevet to ganger ned til vel 100 meter. Gruvegangene gikk på skrå nedover med en helning på rundt 75 grader, og fulgte det malmførende lag. Dette kalles gjerne en synk. Bredda varierte etter hvor mye kobber det var i berget. Også en gang med gedigent eller reint, kobber skal være funnet. Men dette kan jo også være rykte sendt ut av selskapet for å få opp verdiene på aksjene – en ikke uvanlig metode i den bisnessen.

Malmen ble fraktet med hest og kjerre eller slede, ned til Skiparvika på Sørstokke. Der ble den så lastet på lektere og ført opp til Kopervik. Her var det ny omlasting til lasteskip som tok den med til smelteverk – sannsynligvis i England.

De to gruvesynkene er fylt med vatn og forsvarlig avsperret. Dette er det sikreste da de går ned til vel 100 meters dybde. Fra stollene ble det gått inn med vannrette ganger (stoller). På bildet ser vi restene av grunnmuren til heisehus og -tårn. I alt kan det ha vært tatt ut 500 tonn malm - en ganske beskjeden mengde i gruvesammenheng.

Ikke det store

Den første tida var det Visnes Kobberverk som dreiv gruva med to synker ned til henholdsvis 12 og 21 meter. De skulle ha tatt ut rundt 30 tonn kis med et kobberinnhold på åtte prosent, har Torstein funnet ut. Verket slutta raskt av da de meinte at drifta ikke lønte seg. Deretter var det engelske interesser som tok over. Disse holdt på til rundt 1920 – trolig ennå lengre. Men Torstein har ikke funnet noen dokumentasjon på når drifta tok slutt. I denne perioden arbeidde en seg nedover til mer enn 100 meters dyp. (Men dette er småtteri mot Visnes’ 732 meter.)

Engelskmennene fikk moderne heiseinnretninger på plass, drevet med damp fra en enorm dampkjel. Restene av denne står ennå. Dessuten kom det opp boligbrakke, smie, maskinhus og hestestall.

- Den siste som dreiv gruva var en engelskmann med navnet George F. Emery. Dette var en fargerik person som det ennå går gjetord om, sier Torstein.

Emery var rik, hadde et stort gods i heimlandet og var dessuten dommer i høyesterett. Han var ikke stiv eller høytidelig som vi gjerne oppfatter engelskmenn, men likte å prate med folk og gikk oftest rundt i sjuskete klær. Og Torstein forteller: - Det sies ellers at han gjerne barberte seg i sølepyttene nede på kaien i Kopervik.

Kraftige dimensjoner på dampkjelen. Denne er trolig laget og klinka sammen i England. - Det er bare å gi seg over når vi tenker på det slit det har vært å få denne opp hit og på plass, sier Torstein Torbjørnsen. Fagfolk forteller at slike enorme konstruksjoner i England ble transportert på vogner trukket med store damptraktorer. Vanligvis prøvekjørte fabrikken kjeler og motorer før levering.
Vannet til dampkjelen kom inn gjennom et røyrsystem vi ser litt av til venstre i bildet.

Betydde en del

Selv om gruva i Sørstokkemarka ikke ble det eventyret noen hadde håpet på, ga den ringvirkninger til lokalsamfunnet. Flere fra bygda fikk arbeid i gruva og i tilknyting til virksomheten ellers. Da arbeidet i gruva ble tatt opp igjen i 1911 etter å ha ligget nede en stund, skriver Karmøens Tidende: - Der arbeides nu i gruben med 7 mand; arbeidsstyrken skal forøges med flere arbeidere. Engelskmennene hadde lokal bestyrer.

Det meste av transporten av malmen ned til Skiparvika utførte bøndene på Sørstokke. – Men, sier Torstein, - dette var en værhard plass. Vika var liten og ga lite eller ingen ly i dårlig vær. Da måtte kjørekarene fortsette den sju kilometer lange vegen opp til Kopervik. Ei tid var det dessuten snakk om å bygge en taubane ned til sjøen.

- Her er det kvalitet på stål og arbeid, slår Torbjørnsen fast. - Selv etter hundre år oppe i et hardt klima, er det nesten som du bare kan kople til dampen og starte opp motoren.

Stallen ved gruva hadde plass for fire hester – en av disse tilhørte selskapet og gikk under navnet Gruvehesten. Trolig ble også denne brukt i malmtransporten. Torstein forteller videre at selskapet også hadde ei skøyte med navnet Gruva. Denne ble sannsynligvis brukt til transport av utstyr – kanskje også til å slepe lekterne fram og tilbake.

Hvor mange som arbeidde i gruva, veksla selvsagt med aktiviteten. Ellers var lønna bra etter den tids forhold, 20 kroner om dagen i den første tida.

I tillegg til bygdefolk, var det også arbeidere fra andre landsdeler – og fra Sverige. Disse som gikk under betegnelsen slusker, leidde gjerne husrom på gardene i nærheten. De fleste var fagfolk og hadde med seg kunnskaper og erfaringer som kom til nytte i lokalsamfunnet. Om de også innførte nye gener i bygda, har ikke Torstein noe kjennskap til. Men han forteller at Hans Gederø fra Nordland slo seg til i bygda – og ble den siste som arbeidde i gruva.

Ruiner av den store boligbrakka, bygd i 1910-1920-åra. Her var det 8-10 sengeplasser, kjøkken med kokeplass – og egen kokke. Maskinisten var en viktig person og hadde eget rom. Huset sto så seint som ut i 1950-åra.