Hellela Stavanger

Helge Haugen

Mye av steinleggingen av fortau og gardsrom i Stavanger i eldre tider skjedde med heller fra Hardanger. Tilførslene til byen var vesentlig og Hardanger-heller var et begrep. Dette ikke uten grunn. Steinsorten er hard og seig, den er slitesterk og står for en støyt.

Solesnes-heller pryder fortsatt fortau og gardsrom i Stavanger.

Det var bygda Solesnes i Jondal som sto for eksporten. Fra steinbruddet i Helleura gikk det store laster til byer langs hele kysten med Bergen, Stavanger og Haugesund som hovedmarkeder. Også til utlandet ble det levert heller. Sortimentet besto av plattingstein, takstein og murheller. Virksomheten var omfattende og sysselsatte mange mann. Den var grunnlag for bosetting og ga store ringvirkninger til andre aktiviteter.

Hyggelige å handle med

I byprivilegiene var huseiere forpliktet til – at lade lægge forsvarlige Gader og Stenbroer. Her fant hardingene et marked og starta opp å føre steinen fram til byene. Bybrannene ga også auka interesse for takheller. Allerede i 1736 ble det forbud i Stavanger mot å legge torvtak på nye hus.

Handelen i Stavanger skjedde i hovedsak på marken haust og vår. Her var jondølene et trofast innslag med jekter fullasta med heller, båter og andre varer. Under dekk var det stua inn frukt, nøtter, smør – og gamalost.

10-12 jekter fra Jondal kunne ligge side om side ved kaien i Østervåg. Her gikk handelen livlig. Fikk de ikke tømt lasta, seilte de gjerne videre til Egersund og Kristiansand – enkelte ganger også lengre.

De breibuka jektene med skansekleding malt i sterke farger, var velkomne i byen. – Hardangerne var meget hyggeligere at handle med end sogningene, som altid var mistænksomme og rappe til at give et vrient svar, heter det i en beskrivelse fra 1860-åra. Innslaget med hardinger var så betydelig at Hardanger-stevne var et begrep i Stavanger. I disse åra var byen i sterk vekst (vårsilda!) noe hardingene visste å nytte seg av.

Etter hvert ble helletrafikken mer spesialisert og pågikk det meste av året. Sjektene gikk også inn Hafrsfjord og brukte losseplasser inne i fjorden. Men Hardanger-steinen var ikke enerådige. Vi finner også heller av annet opphav – også lokale.

En luftig arbeidsplass. Før en kommer ned til ”benken” der stuffer til heller tas ut, må fjellet over renskes. Etter hvert som en går lengre innover, blir dette arbeidet stadig mer omfattende – og dyrere, forteller Magnar.

Ny giv for naturstein

Bruddet i Solesnes ligger et stykke oppe i lia, ca 120 moh. For å få hellene ned til sjøen, bygde de en egen draveg – eller skreien. Dette ligna på en moderne akebane med doserte svinger. Botnen var hellelagt. Hellene ble lagt på ei tjukk, sterk golvhelle som fungerte som slede. Med ei styrestang hekta i en krok i golvhella, hadde de en viss kontroll med farten nedover. Det gjaldt for mannskapet å holde igjen i de bratte partier – og sku ekstra på når det gikk tregt. Etter krigen kom det taubane som var i bruk til kommunen førte opp vegen på 1970-tallet.

Interessa for naturstein har tatt seg kraftig opp de siste åra og med det aktiviteten i Helleura. Nå er det Magnar Sollesnes som driver Sollesnes Skiferbrudd og leverer heller til entreprenører over hele landet. En del av dette skjer i samarbeid med bedrifta Hardangerskifer AS, som driver nabobruddet i Kvernura – på den samme skiferåra. Hardangerskifer har større omfang med utbygd salgsapparat. Firmaet tar i hovedsak ut løstein og oppgir å være størst i landet på dette området.

Å få fram de tynne hellene er virkelig fagarbeid. Her brukes fortsatt gamlemåten med kiling. Når en skulle lage takheller, ble formen risset opp etter en mal. Deretter klipte en hellene til med saksa.

Betydde mye

Gardene i bygda er små med svakt næringsgrunnlag. Folketellingene forteller om langt flere innbyggere enn hva gardsdrifta kunne stå for. Helledrifta ga sysselsetting og inntekter.

Drifta i bruddet var helst fra mars til november. Arbeidsstokken var delt inn i lag som arbeidet i hver sin teig. Hvert lag hadde egen smie. Lagene fikk ¾-deler av hellene mens grunneieren hadde den siste firedelen. Til vanlig ga dette gode inntekter og steinhoggerne er omtalt som velstandsfolk. – Men de var harde på tobakken, heter det i en gammel beskrivelse.

– Faktisk var det slik at i store deler av Hardanger var det vanskelig å skaffe drenger til gardsdrifta. Husmenn og arbeidsfolk ville heller drive i hellebruddet, forteller Magnar.

Stein er tungt og måtte da fraktes med båt. I Jondal var det gammel tradisjon med bygging av båter. Bruddet lå nær sjøen med greie lastingsforhold. Helleeksporten la således grunnlaget for både en videre båtbygge-tradisjon, og fraktetrafikken. Båtene måtte ha returlaster og fikk mange forskjellige transportoppdrag langs hele kysten. Men inn til Solesnes måtte mange ha ballast. Denne ble dumpa på en fast plass i havna og ligger som ei stor røys på botnen. – Ved lågvatn stikker toppen opp over vatnet, påpeker Magnar.

Pendlere

De fleste steinhoggerne var vekependlere til Solesnes fra bygdene ved Hardangerfjorden, og rodde fram og tilbake i helgene.

De bodde gjerne i enkle skur ved bruddet. Ellers kunne de leie overnatting i Lossementet til verkseieren – selv­sagt mot betaling. Denne inntekta var så betydelig at han beholdt retten da neste generasjon tok over.

Partiet i fjellet der skiferen tas ut, kalles for en benk. Over denne ligger det anna fjell som først må tas vekk. Av benken sprengte en så ut større blokker gjerne på flere kubikkmeter. Så blir disse kjøvd i to, så disse i to igjen og så videre til en får den tykkelsen en vil ha. Solesnes-hellene er sterke med gode bruksegenskaper selv i svært tynne heller.

Veger og tun på Solesnes var selvsagt hellelagt. I det gule huset var det butikk og poståpneri.

7. generasjon

– Vi har dokumentasjon på at virksomheten her har pågått i hvert fall tilbake til 1400-tallet. Men det var først rundt midten av 1800-åra at virksomheten tok seg opp, forteller Magnar.

Det var da Magnars 2. tippoldefar Kristoffer Kristofferson Sollesnes, tok over i 1815 at det ble fart i drifta. Han førte selv tilsyn med arbeidet i bruddet og la opp til mer rasjonell drift. Dessuten tok han seg av omsetningen og fikk denne inn i mer faste former.

Med dette som grunnlag, bygde han seg etter hvert opp til reine nessekongen som verkseier, reder, båtbygger og med omfattende handel. På det meste hadde han 150 mann i arbeid med uttak og transport. Etter dette har drifta gått i bølgedaler og har delvis ligget nede. Naturstein er igjen i skuddet, og sjømannen Magnar, som er 7. generasjon på garden, har gått i land og satser for fullt. Produksjonen er ellers i hovedsak steinfrukter – selvfølgelig.

Den hellelagde vegen – eller ”skreien” – fra bruddet og ned til sjøen bukta seg gjennom terrenget for å få jevnest mulig stigning. Svingene var dosert. Der vegen kryssa anna veg, var det planløst kryss. Fra kaien og opp til båten, ble det lagt en kraftig stige som en dro hellene opp på. Deretter ble de firt ned i lasterommet.