Smittevern i småfehold

Høsten går over i vinter og høysesong for flytting, salg og kjøp av småfe nærmer seg slutten. Slik kan du forebygge smitte blant dine dyr.


Bente Fjermestad-Eie
Fagrådgiver dyrehelse, Mattilsynet Sør og Vest


Smitte mellom ulike småfehold skjer som regel i forbindelse med livdyromsetning, men kan også skje på andre måter.
Regelverket inneholder klare bestemmelser for hvordan småfe kan flyttes (bekjempelsesforskriften). Det er forbudt:

• Å flytte småfe over fylkesgrenser.
• Å flytte hunndyr av sau fra en besetning til en annen.
• Å etablere nye eller utvide eksisterende avlsgrupper.

Hvorfor er det så strenge regler for å flytte småfe?

Flyttebegrensninger på småfe er et effektivt tiltak mot spredning av småfesykdommer.

Hvilke sykdommer er vi redde for?

Skrapesjuke.

Symptomer: Dyrene får kløe og napper ull slik at det opptrer hårløse partier. Disse hårløse partiene er ofte symmetriske. De kan også vise nervøse symptomer ved for eksempel skjelvinger i hodet og endret oppførsel. Geiter blir ofte overfølsomme for berøring. Dyr med skrapesyke kan også magre av.
Smittestoffet ved skrapesjuke er et prion. Det er svært motstandsdyktig for fysisk og kjemisk påvirkning. Skrapesjuke har lang inkubasjonstid, fra sju måneder og opptil flere år. Det betyr at det tar lang tid fra smitte blir introdusert i flokken til vi ser symptomer og kan oppdage sykdommen. Skrapesjuke har alltid dødelig utgang og det finnes ingen behandling. På 90-tallet ble svært mange sauebesetninger slaktet ned på grunn av skrapesjuke.
Smitte bringes som regel inn i besetningen ved innkjøp av hunndyr. Bruk av felles beiteområder og felles avlsvær kan også være en risikofaktor ved overføring mellom besetninger.

Mædi

Symptomer: Sauene blir avmagret og får pustebesvær. Mædi er en kronisk virusinfeksjon som gir en langsomt fremskridende lungebetennelse. Sykdommen forårsakes av et lentivirus, som er nært beslektet med et virus som forårsaker ledd- og hjernebetennelse hos geit (CAE). Både sau og geit kan bli smittet av begge virus og være smittebærere av disse.
Mædi regnes for å være lite smittsomt. Likevel kan dyr som ikke har symptomer, men likevel er smittet, føre sykdommen videre til andre dyr. Når mædi i tillegg har lang inkubasjonstid, kan smitten være lenge i besetningen før vi oppdager den. Det betyr at vi lett kan føre smitte til andre besetninger uten at vi vet om det. Det finnes ingen behandling eller vaksine mot sykdommen.

Paratuberkulose

Symptomer: Nedgang i melkeproduksjonen. Etter hvert utvikler dyret diaré som ikke lar seg behandle. De har normal matlyst. Etter hvert blir nedgangen i melkeproduksjonen dramatisk, dyret magrer kraftig av og dør. Småfe og kameldyr utvikler sjelden diaré, ofte er kronisk avmagring det eneste symptomet.
Paratuberkulose er en kronisk tarmbetennelse hos drøvtyggere. Sjukdommen forårsakes av en bakterie som er svært motstandsdyktig. Den overlever 8-9 måneder i gjødsel og infiserte beiter kan være smittefarlige i ett til to år.
I Norge er paratuberkulose forholdsvis sjelden hos storfe og sau, og har de siste årene blitt kraftig redusert også hos geit. Sykdommen utvikles
langsomt, og smittede dyr får symptomer først etter flere år. Det er vanskelig å påvise sykdommen i tidlige stadier, og dette gjør bekjempelsen vanskelig.
Det finnes ingen behandling mot paratuberkulose.
Prosjektet «Friskere geiter» har brukt store ressurser på å bekjempe paratuberkulose (og CAE og byllesjuke) i norsk geitehold. Paratuberkulose ble i 2015 påvist på storfe og alpakka i Norge.

Fotråte

Sykdommen som kanskje er mest aktuell nå er fotråte.
Symptomer: Fotråte forårsakes av bakterien Dichelobacter nodosus (”fotråte-bakterien”) i samspill med bakterien Fusobacterium necrophorum. Fotråtebakterien finnes i mange varianter som kan gi ulik grad av sykdom hos sau og geit og den finnes også hos storfe.
Fotråte er en smittsom infeksjonssjukdom i klauv og klauvspalte hos sau og geit. Den kan føre til alvorlig halthet og smerter, redusert produksjon og økte kostnader for produsenten. Fotråte er med stor sannsynlighet introdusert til Norge i forbindelse med import av sau til Rogaland.
Sykdommen ble ført videre til Aust-Agder ved kjøp av livdyr fra Rogaland.
Vi har i bekjempelsen av sykdommen erfart at også denne sykdommen kan ligge «på lur» en stund i besetningen før den viser seg i form av symptomer. Vi har til nå brukt over 70 millioner kroner på å bekjempe fotråte i Norge.
I sommer dukket fotråte på nytt opp i en besetning i Rogaland. Så langt i 2015 har fem besetninger fått påvist fotråte, alle disse ligger i Rogaland. God gjerdesikring og minst mulig livdyrkontakt er en god «forsikring» mot fotråtesmitte.

Samarbeid gir gode resultater

Bekjempelse og utrydding av sjukdom er en langvarig og krevende prosess for alle parter. Her i Norge har vi erfart at samarbeid mellom næring og Mattilsyn er svært viktig for å få gode resultater. Flere land ser nå med beundring mot Norge, for måten vi driver bekjempelse av dyresykdom på. Men det tar tid, og det koster penger. Likevel er vi tjent med å bekjempe heller enn å «leve med» sykdom i det norske dyreholdet. Det har vi sett flere eksempler på.
For at vi skal lykkes med å bekjempe sykdom må vi ha fokus på sykdommene og vilje til å bruke ressurser i flere år fremover. Ikke minst er det viktig at produsentene beskytter egen flokk mot smitte.
Vi vet aldri når vi blir utsatt for smitte, og hvilken smitte vi eventuelt blir utsatt for. Dette ser vi først etter at smitten har fått etablert seg i flokken.

Hva kan du gjøre for å beskytte din flokk mot smitte?

Regelverket er en hjelp til å beskytte mot smitte. I tillegg kan du selv gjøre noen grep for å beskytte din flokk og andre sine flokker mot smitte.

Tenk forebygging!

Den aller viktigste jobben du som produsent kan gjøre er å tenke FOREBYGGING. Opptre som om din flokk og andre flokker er smittet. Da er det lettere å tenke forebygging. Du som jobber med dyr, og produksjonsapparatet rundt deg, må tenke smitteforebyggende tiltak hele veien. Hvis en legger inn smittebarrierer vil ikke konsekvensene bli så store hvis det skulle oppstå sykdom.
De fleste sykdommer vil kunne smitte FØR sykdomstegn opptrer. Det vil derfor være fornuftig å oppføre seg som om både egne og andres dyr er smittet. Tenk alltid at du kan bære med deg smitte til dyrene dine fra andre, eller omvendt. Du vil da opptre varsomt, og på den måten vil du lettere kunne forebygge smitte i dyreholdet ditt.
Det vil også være fornuftig å ha minst mulig kontakter inn og ut av dyreholdet ditt. Hvis det skulle oppstå sykdom i et dyrehold der kontaktflaten er stor, vil det bli en større og mer komplisert jobb å kartlegge, undersøke og bekjempe sykdom. Har du få kontakter er det mindre sannsynlig at du får sykdom introdusert i flokken din, og det er mindre sannsynlig at din flokk blir berørt om det oppstår smitte i andre dyrehold.

Forbudt å blande besetninger på innmarksbeite

Det er forbudt å ha småfe fra to eller flere besetninger på samme innmarksbeite. Mattilsynet kan gi dispensasjon fra dette forbudet dersom vi mener det er forsvarlig.
Formålet med forbudet mot å flytte hunndyr av sau fra en besetning til en annen er nettopp å beskytte den enkelte produsent mot smitte. I følge regelverket er definisjonen på en besetning «alle dyr innenfor et dyrehold, der kontakten mellom dyrene er av en slik art at smitte kan overføres».
Mange småfesykdommer kan dessverre smitte på innmarksbeite. Husk derfor å spørre Mattilsynet dersom du ønsker å ha dyr fra flere besetninger på ditt innmarksbeite.

Det er «enklere» å importere

Mange påstår at det er enklere å importere den saue-/geiterasen de ønsker å ha. Er det virkelig det?
Import av drøvtyggere er en tidkrevende og kostbar prosess. Dyrene må stå i et godkjent isolat i en lengre periode like etter at de har kommet til landet. De skal tas prøver av og observeres over tid. I tillegg er det mye som må være i orden i forkant av innførselen.
Dessverre kan også ubudne «gjester» følge med importen, til tross for testing av dyrene før og etter innførselen.
Vi har gode bevis på at fotråte ble introdusert til Norge i forbindelse med en import av sau fra Danmark til Rogaland i 2005. Vi har så langt brukt over 70 millioner på å bekjempe konsekvensen av den importen.
Forrige gang fotråte ble påvist i Norge var i 1948. Det antas at fotråten da kom til landet med værer fra Skottland.
Det er flere eksempler på at sykdom og parasitter (innvortes og utvortes) kan følge med i forbindelse med import, både på småfe og på andre dyr som importeres. En import kan fort koste mer enn den smaker.
Inseminering er en god og helsemessig trygg måte å skaffe nytt avlsmateriale på. Det kan være lurt å vurdere semin fremfor livdyrkjøp og import.
Vi har en veldig god dyrehelsesituasjon i Norge. La oss håpe vi kan fortsette med det.

Sjekk gjerdene

Det kan også være lurt å jevnlig sjekke gjerdene på beitene dine, for å sikre at dyr fra andre besetninger ikke kommer inn på ditt beite. Gode gjerder er god smittebeskyttelse.

Stikkord denne saka: Dyrehelse, Sau, Sjukdom