Da jeg sprengte jula

Å være bonde er et av verdens farligste yrker, men faren min syntes åpenbart at det ikke var farlig nok.

Pål Espen Vik Kilstad

Mine foreldre burde visst bedre, men de begikk altså den kardinalfeilen å gi meg «Den lille kjemiker» sett i julegave i 1980. I seg selv en ganske uskyldig, og sikkert velmenende gjerning materialiserte seg med et smell på et småbruk på Østlandet det året. Kanskje hadde de et håp om at jeg skulle følge i fotsporene til den norske nobelprisvinneren i kjemi Odd Hassel? Som vant prisen for sitt arbeid med molekylstruktur når jeg kom til verden i 1969? En slik karrierevei kunne ikke vært lenger unna noe jeg egnet meg til, selv om det ikke er utenkelig at mitt «arbeid» også lagde noen molekylstrukturer verden ikke hadde sett maken til, denne skjebnesvangre 2 juledagen.

Problemet var ikke kjemisettet i seg selv, det inneholdt i utgangspunktet helt ufarlige øvelser. Det var enkle syrebaserte eksperimenter, forsøk som innebar fargeforandringer, reaksjoner med bruk av metall og uskyldige gassforsøk. Altså helt ufarlige eksperimenter som var beregnet på en 11 åring som meg. Mor sto ved komfyren, bikkja lå langflat under kjøkkenbordet, far holdt på med sitt, og gjestene var på vei. Det var ganske enkelt julefred som rådet i heimen. Enn så lenge. Men snart skulle kjøkkenet minne mer om Berlin i 1945. For når det hadde gått to dager siden kjemisettet ble åpnet, så var de fleste av oppgavene forsøkt, og det er begrenset hvor lenge en bit med kobber kan holde på oppmerksomheten til en 11 åring.

Og der var det mye å velge i, jeg vokste tross alt opp på en gård. Til min disposisjon var både svovel, aske, salpeter, klor, salmiakk, hjemmebrent, diesel, bensin, parafin og mye mer. I låven var det til og med en kasse dynamitt, men heldigvis hadde jeg selvinnsikt nok til å ikke bruke det. Og det skulle vise seg at det jeg faktisk benyttet meg av, ville være mer enn nok til å gi hele familien en jul de aldri ville klare å slette fra hukommelsen.

Jeg kan ikke huske hvilke stoffer jeg valgte å benytte meg av. Hvor mye jeg brukte av hver, rekkefølgen de ble til­satt i og sånt, men fra forannevnte ingrediensliste har jeg senere lest at det kan bli ganske mye guffent. Av klor og salmiakk får man en gass som ikke bare gir pusteproblemer, men også er eksplosiv. Svovel og salpeter er hovedingrediensene i svartkrutt. Bensin, diesel og vaskepulver blir i praksis til napalm. Klor og aske danner svært giftige organiske forbindelser. Ammoniakk og salpeter er også svært eksplosivt, og sånn kunne jeg fortsatt i det uendelige. Og kombinert med syrer og annet som fulgte med kjemikersettet fra fabrikanten var dette oppskriften på en julekatastrofe.

Det luktet godt av langsomt tilberedt julemat da jeg begynte å miste kontrollen, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få stoppet det. Da var hele laboratoriet mitt samlet i lokket på kjemikersettet, og jeg burde naturligvis bare båret det ut og kasta det i snøen. Så langt tenkte ikke jeg. Det første signalet om at en evakuering var nært forestående var lukten. En eim av noe som minnet om møkklukt begynte å bli merkbar, den reiv i nesa, og ble fulgt av en grå og etter hvert ganske svart røyk. Det boblet og sydet i kolber og reagensrør, oljelampen som sto under fikk åpenbart næring fra det som var i kolbene, og lille Oppenheimer hadde helt sikkert åpenbare tegn på panikk. Så smalt det. Høyt.

Svart sot, møkklukt, glassbiter fra ødelagte reagensrør og kolber skvatt mellom vegger og gryter. Det lå en tjukk røyk i rommet, og det sved i øynene. De hvite veggene ved kjøkkenbordet der jeg satt var ikke fullt så hvite lenger, og bikkja sto og peip ved døra og tryglet om å komme seg lengst mulig unna meg. Jeg hørte mor og far komme løpende i retning kjøkkenet, og sikkert litt sjokkskadd ble jeg bare sittende, selv om jeg tenkte at jeg burde stikke av. Mor og far stoppet i døråpningen og stirret tomt inn på kjøkkenet. Som nå så ut som en krigssone. Deretter så de på sin yngste sønn, i hvit laboratoriefrakk størrelse medium, med håret til værs og ansiktet dekket av svart sot. Så tok mor seg i det og spurte om jeg var uskadet. Far begynte å le. Om det var av sjokk, lettelse eller fordi virkeligheten her overgikk hans fantasi over hva jeg kunne klare å stelle i stand vet jeg ikke. Men han lo. Heldigvis. Og da begynte jeg også å le. Mor ristet på hodet, rufset meg i håret og så oppgitt inn på kjøkkenet som minutter tidligere hadde vært et glansbilde av klassisk norsk jul.

Så var det alle mann på dekk, brødrene mine ble tilkalt og satt i arbeid, dører og vinduer ble åpnet, vegger vasket og gulver støvsugd. Jeg ble sendt i dusjen, med formaning om å være ekstra grundig med ansiktet. Alle gryter hadde heldigvis hatt lokk på seg, så maten var uskadet, og en times tid etterpå var idyllen gjenopprettet når det ringte på døra. Der sto onkel Arne og var åpenbart glad for å se sin yndlingsnevø, men han lurte på hvorfor det luktet litt rart, og om det hadde skjedd noe spesielt?

Nei, sa jeg, her skjer det aldri noe spennende.

God jul.