Foto: Istock / bymuratdeniz

LESARBREV:

Denne teksten er ei ytring, og gir uttrykk for skribentens personlege haldningar.

Jeg er 70 år. Har fire okser å takke for at jeg en gang bestemte meg for å bli bonde på ordentlig, selv om økonomi ble mitt fag. I sommer betalte jeg nesten 1,9 millioner kroner til staten i merverdiavgift, tilleggsskatt og renter. Deler av beløpet har jeg aldri mottatt. Vedtakene er påklaget. Jeg måtte betale likevel — også de pengene jeg aldri har mottatt.

Sælen Gård i Fyllingsdalen har vært dyrket sammenhengende fra år 400, før byens vekst og ekspropriasjon la den brakk. Jeg bestemte meg for å bruke pensjonisttilværelsen på å ta den i bruk igjen; konsesjonen kom desember 2022, med lovbestemt driveplikt. Mens gården ble bygget opp, kom første inntekt fra noe annet: vi leide ut tilrettelagt riggareal til en entreprenør — inkludert toalett til arbeiderne — for langt over registreringsgrensen på 50 000 kroner. Ikke akkurat passiv utleie av rå mark.

Reetableringen har tatt tid: over tre og et halvt år med søknader og saksbehandling før tillatelsene var på plass. Første dyr ankommer trolig høsten 2027 — nesten seks år etter at driveplikten begynte å løpe. Leieinntekten fra riggarealet var broen som skulle bære gården over de magre årene. Den broen har Skatte­etaten nå revet, med tilbake­virkende kraft — og sendt regningen for rivningsarbeidet til meg, med tilleggsskatt og renter på kjøpet.

Morten E. Fredriksen
Foto: Privat

Ironien er at spørsmålet aldri fikk betydning: ordningen vi endte i skiller ikke mellom aktiv og passiv utleie i det hele tatt. Vi ble dømt etter et kriterium som ikke engang er del av regelverket vi endte opp i.

27. mai 2026 kom vedtakene for 2024 og 2025. For 2024 krevde skatteetaten tilbake de 897 151 kronene vi faktisk hadde mottatt, pluss tilleggsskatt og renter — i alt 1 132 580 kroner. For 2025 krevde de tilbake 637 118 kroner vi ALDRI hadde mottatt, fordi kontrollen kom før utbetalingen rakk å skje — også med straff og renter på toppen, til sammen 764 788 kroner for et beløp som aldri har eksistert.

Samlet: nesten 1,9 millioner kroner, alt betalt av meg. En klage har som hovedregel ikke oppsettende virkning. Vi klaget på hvert vedtak, på begge samlet, og på det underlige i å bli krevd tilbakebetalt noe man aldri har mottatt. Svaret: «saksbehandlingstiden er tre måneder, men kan ta lengre tid.» Vår egen svarfrist er fire uker, uten forlengelse. Kong Etat har tid. Jørgen Bonde har fire uker og en kontosaldo i minus.

Det mest paradoksale: avslaget sparer ikke staten for én krone over tid. Nektes vi registrering, øker bare det fremførbare underskuddet — driveplikten betyr at produksjonen kommer uansett, med fradrag som følger med. Staten får samme inntekt som om registreringen kom med en gang. De eneste som åpenbart tjener, er konsulentene, etter to kontrollrunder, et avslag og flere klagebehandlinger ingen hadde budsjettert med. For gården er det ikke null-sum: det er en reell likviditetsskade, påført akkurat i årene etableringen er mest sårbar.

Politikere snakker gjerne om kortreist mat og økt selvforsyning. Løftene er billige, oppfølgingen enda billigere — politikerne er for lengst videre, uten å sjekke om visjonene har rot i virkeligheten. Et system som krever tilbake penger det aldri har utbetalt, og som pålegger dobbelt regnskap uten å spørre om det tjener noen, har sluttet å tjene formålet det ble laget for. Det tjener seg selv — som dyret som spiser sin egen hale og fakturerer halen for merverdiavgift.

Jeg kommer i produksjon på Sælen Gård. Driveplikten krever det, og jeg har tid og økonomi til å stå løpet ut. Ikke alle har det. Alle vet hva tro kan få et menneske til å gjøre — jeg har ikke hatt bruk for tro, bare vilje og en økonomi som tåler et system som later til å teste
akkurat den. Mener vi alvor med økt selvforsyning, kan ikke systemet straffe likviditeten til dem som prøver å ta jord i bruk igjen. Et sted å begynne: gi klager oppsettende virkning når kravet gjelder penger som aldri er utbetalt. Det koster staten ingenting.