Frøfelt: Her med kålrotsorten vigod i full blomst, inspisert av Mikkel Bakkegard, Arne Gillund og Peder Gihle. Foto: Even Bratberg
KRONIKK:
Frøberedskap for grøntsektoren
Skulle det oppstå full stans i frøimporten, ryker grøntsektoren først, 99,5 prosent av grønnsakfrøet vi bruker kommer fra utlandet.
Even Bratberg, Institutt for plantevitenskap NMBU
Arne Gillund, Norgro
Dette er konklusjonen i rapporten ‘Uten frø-ingen matproduksjon’ fra Fritjof Nansen Institutt om frøsikkerhet. Rapporten omhandler frøtilgangen til hele jordbruket, men sier samtidig at produksjonsmessig er grøntsektoren aller mest sårbar dersom det oppstår situasjoner med full stans i import av såfrø, ved krig, pandemier, klimaendringer, svikt i infrastruktur eller geopolitisk uro. Rapporten er også omtalt i Bondebladet 3. september i to store artikler om frøberedskap. I disse tider kan det være grunn til å dvele litt med mulighetene for frøberedskap innen grøntsektoren her i landet.
ANNONSE
Tidligere frøavl
En del grønnsaker har vært dyrket og frøavlet lenge her i landet. Først og fremst nepe, kål og senere erter, bønner og kålrot. Da første verdenskrig begynte ble etter hvert all frøimport stanset og arbeidet med å organisere en innenlandsk frøavl på de viktigste grønnsak- og rotvekster var nødvendig. Det ble etter hvert opparbeidet mye kunnskap om frøavl av de forskjellige grønnsakslag og avlen fikk etter hvert et ganske stort omfang. I 1921 ble det produsert 45 tonn frø av turnips, 17 tonn erter og 15 tonn kålrotfrø, faktisk ble det avlet frø av over 30 ulike grønnsakslag.
Frøavlen avtok etter hvert og i 1939 innførte vi over 90 prosent av grønnsakfrøet. Så kom 2. verdenskrig og vansker med frøimport og på ny ble det utviklet en stor nasjonal frøproduksjon. På slutten av krigen og de nærmeste årene etter var vi sjølberget med egenprodusert frø av de viktigste grønnsakslag.
«I dag er det nærmest ingen yrkesmessig frøavl eller sortsutvikling av grønnsaker i Norge.»
Frøavl i dag
I dag er det nærmest ingen yrkesmessig frøavl eller sortsutvikling av grønnsaker i Norge. Det er mange grunner til det, blant annet at de fleste sorter som brukes er hybridsorter som krever spesiell frøavlsteknikk, store internasjonale firma som driver både foredling og frøavl som det er vanskelig å konkurrere med, sortsrettigheter og at det er lettere å drive frøavl under varmere klimaforhold. Men noen unntak har vi, alt konvensjonelt kålrotfrø og noe nepefrø (’målselvnepe’) blir produsert her til lands av Norgro og Nibio Landvik. I tillegg må vi nevne frøfirmaet Solhatt, som driver en utstrakt avl og salg av økologisk frø av mange gamle åpenpollinerte norske grønnsaksorter og hagevekster. Også Norsk bruksgenbank jobber med å gjøre frø fra eldre kulturarvsorter mer tilgjengelig for interesserte brukere.
Norsk planteforedling
Graminor har ansvaret for planteforedlingen her til lands, en foredling med målsetning om klimatilpasning, sykdomsresistens og mattrygghet. De driver foredlingsarbeid innen korn, engvekster, poteter, frukt og bær – men ikke i grønnsaker. I dag er det ingen yrkesmessig grønnsakforedling her i landet, de siste ble foredlet ved Norges miljø-og biovitenskapelige universitet (NMBU), det var kålrotsortene ’Vigod’ i 2003 og ’Neve’ i 2017, som begge i dag er hovedsorter.
Frøberedskap – frøsikkerhet
I disse tider bør alle næringer tenke beredskap. For å sitere fra rapporten: «Produksjonsmessig er grøntsektoren aller mest sårbar om det skulle oppstå full stopp i frøimporten, da 99,5 prosent av frøet i denne sektoren kommer fra utlandet. Studien viste at det heller ikke var noen planer eller strategier for frøberedskap.»
Men å få i gang en bred nasjonal frøavl som ved 1. og 2. verdenskrig mener vi er urealistisk, utenom for noen få åpenpollinerte arter. Sortene som brukes i dag er stort sett F1-hybrider med forbedret avlingsevne og kvalitet og kan ikke frøavles uten stor kvalitetsreduksjon og uten tilgang til sortenes foreldrelinjer, som eies og kontrolleres av foredlerbedrifter.
«I disse tider bør alle næringer tenke beredskap.»
Så hvilken mulighet har vi innen grøntsektoren. Hagebruksfrø trenger ikke så stor plass som jordbruksartene, og det gjør beredskapslager enklere. Vi vet også at frø vil ha svært lang brukstid dersom det lagres ved lave temperaturer. Mange grøntprodusenter har nok lagret overskuddsfrø i fryseboksen til neste sesong. Vi har lang erfaring med langtidslagring av frø ved Svalbard Globale frøhvelv, hvor temperaturen ligger på -18 grader og med et lagringsperspektiv på 100 år.
Staten har ansvar for matvareberedskapen i Norge. Frø er kostbart og dersom man vil bygge opp et reservelager som frøsikkerhet for grønnsakfrø må derfor staten bidra eller man finner andre måter å finansiere det på. Men samtidig har produsentene et eget ansvar. Den fysiske løsningen i form av fryselager mener jeg gir en god mulighet – det er mer snakk om organisering og finansiering.
’Målselvnepe’ til frøavl: Såing i begynnelsen av august, høsting 30. oktober hos Mikkel Bakkegard, og frøavl året etter. Foto: Even Bratberg
ANNONSE