Trøbbel rundt tunet: Rammene for jærbonden til å produsere mat på disponible arealer må bli mer forutsigbare, skriver Bondelaga i Klepp. Å tvinge aktive bønder til å kjøpe gamle driftsbygg ved fradelingssaker, er ikke måten å oppnå det på, mener de. Illustrasjonsfoto: Del av Klepp kommune. 1881.no
LESARBREV:
Vil landbruksforvaltningen bidra til mer leiejord?
En løsning der driftsbygningen følger jorden vil være konfliktskapende, mener bondelaga i Klepp.
Bondelaga i Klepp kommune – Bore, Klepp og Orre
Vi refererer til kommentaren fra Time kommune sin avdelingsleder landbruk i Bondevennen nr 6 i år.
Torfinn Nærland setter «Driftsbygning må følge jorda ved bruksrasjonalisering» som overskrift. Da må vi få spørre om landbruksforvaltningen egentlig har et mål om å redusere bruksrasjonalisering og få mer jord ut på leiemarkedet?
Landbruks- og matdepartementet (LMD) har i sine lovforarbeider til stortingsmelding 9 (2011-2012), «Velkommen til bords», kapittel 10.6.2 skrevet: «Et sentralt mål i landbrukslovgivningen har over generasjoner vært at eier og bruker skal være den samme.»
Det er den aktive bonden som investerer i grøfting, gjerdehold, tiltak mot ugras og god agronomi for jorda med tanke på utarming, etc. Å eie jorda en driver gir trygge rammer for drift, og muligheter for langsiktige planer på det enkelte bruk.
Når fradelingsaker faller i fisk fordi det blir satt krav om at en gammel driftsbygning skal følge tilleggsjord, mener vi at jærkommunene og statsforvalteren i Rogaland er på kollisjonskurs med både landbruket og LMD.
«Statsforvalteren og kommunenes praksis støtter ikke opp om økt matproduksjon på robuste bruk.»
Urealistiske tall
I 2019 hadde LMD en spørreundersøkelse blant 30 kommuner – «Landbrukets egen nedbygging». Her var et av temaene hvor mange gamle driftsbygninger som hadde blitt revet og tilbakeført til dyrka mark. Svaret var at svært få bygg hadde blitt sanert til dyrka mark igjen. Begrunnelsen var at å bruke penger på dette ikke ville være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Et av eksemplene som kom inn, gikk på dyrking av korn: Kornprisen var i 2019 ca kr 3,1,- pr kg. Ifølge SSB var avlingen i Rogaland pr. dekar ca. 448/422 kg (bygg/havre). Totalt ca. kr. 1350,- inntekt pr. dekar pr. år. Da er ikke kostnader til såing, tresking, henting og tørking osv tatt med. Riving av driftsbygning, grøfting og tilføre ekstra matjord kan koste millioner pr. daa.
Det vil med andre ord ikke lønne seg økonomisk. Torfinn Nærland sitt regnestykke om mulig tilbakeføring til landbruksjord er derfor i praksis helt urealistisk.
Mindre omsetting av jord
Bondelaga i Klepp frykter at den praksisen som – etter sterk påvirkning av statsforvalteren – nå brer seg i kommunene i Rogaland, der driftsbygningene må følge jorda, vil føre til en kraftig reduksjon i omsetning av jord.
Vår uro underbygges av Åge Bryne, statsautorisert regnskapsfører i Jæren Rekneskapslag SA. Til oss sier han at:
– Med min kjennskap til landbruksnæringen er det ingen tvil om at det vil bli en betydelig reduksjon av delingssaker, hvis nåværende praksis i bruksrasjonaliseringssakene fortsetter som nå.
Kime til konflikt
Kjøperne av tilleggsjord driver i en næring som er presset økonomisk, og de er selvsagt ansvarlig for de økonomiske disposisjonene de gjør. Svært få bønder har økonomi, eller ønske om, å kjøpe en driftsbygning som ikke passer inn i driftsopplegget deres.
Vekker reaksjoner: Bondelaga i Klepp reagerer på landbrukssjef i Time, Torfinn Nærland, sitt innlegg i Bondevennen nr 6, 2024.
De har heller ikke økonomi til å kjøpe en bygning som de deretter må koste på opptil flere millioner for å rive. Fra selger sitt ståsted er det òg i de fleste tilfeller lite aktuelt å selge en driftsbygning som ligger naturlig og nært til i tunet til boligen. Ved et salg av driftsbygningen vil selger, med rette, frykte at bygningen ikke blir vedlikeholdt slik at den etter få år vil skjemme tunet. På sikt vil en falleferdig driftsbygning være en fare for eier av boligeiendommen.
Selger kan òg risikere at bygningen blir leid ut til diverse aktiviteter som foregår kveldstid og i helgene. Etter all sannsynlighet vil en løsning der driftsbygningen følger jorden være konfliktskapende. Hvis dagens anbefalinger fra administrasjonen i kommunene og statsforvalteren fortsetter, vil det påføre jordbruksnæringen store kostnader – noe vi advarer mot. Vi ser at det er en del bønder som velger å avslutte aktiv jordbruksdrift. Disse vil i mange tilfeller ikke selge jorden, hvis gjeldende praksis i bruksrasjonaliseringssakene fortsetter. Vi får dermed en enda høyere andel leiejord i jordbruket på Jæren – en andel som det er politiske og faglige mål om å redusere.
Ny drift i gamle bygg
En må ikke glemme at hvis driftsbygningen skal følge jorda, så kan dette være en stor økonomisk belastning for bonden som kjøper jorda. Det heter at ‘bruket skal leveres videre i bedre stand enn det ble mottatt i’. Er det da riktig å pålegge den aktive bonden utgiften med å rive naboens gamle bygg? Nei, mener vi. De midlene kan brukes mer fornuftig på andre tiltak som gir mer mat i butikkhyllene.
Nærland nevner også at selger av jord ikke lenger kan få utgiftsført mva til vedlikehold. Dette stemmer ikke nødvendigvis. Det er fullt mulig til å nytte driftsbygningen til å drive med småskala matproduksjon, som matsopp eller rabarbra, og på den måten fortsatt være næringsdrivende og få utgiftsført mva til vedlikehold. Mange bedrifter starta i det små i driftsbygninger. En fornuftig forvaltning av regelverket i kommunene kan gi mulighet for oppstart av små bedrifter i gamle driftsbygg.
«Svært få bønder har økonomi, eller ønske om, å kjøpe en driftsbygning som ikke passer inn i driftsopplegget deres.»
Fram til salget er utført, er begge parter uansett næringsdrivende. Både før og etter salg sitter selger og kjøper på eiendommer som skal være privat eiendom. Vi mener at ønskene til dem som skal gjennomføre handelen bør veie tungt i beslutningen om å godkjenne salget. I praksis ser vi jo at dersom kjøper og selger ikke blir hørt, så fortsetter jorda å være ute på leie, og handelen blir ikke gjennomført. Det mener vi er meget uheldig.
Mål om mindre leiejord
La oss til slutt se litt på overordnede mål for landbruket. FN sier at alle land skal produsere mat på egne ressurser. Dette tilsier at Norge i større grad må vektlegge en bærekraftig utvikling som styrker landets selvforsyning. LMD skriver at gjeldende landbrukspolitikk innebærer at både Statsforvalteren og kommunene må gjøre en innsats for å få til frivillige bruksrasjonaliseringer, der forholdene ligger til rette. Befolkningsvekst, klimaendringer, press på naturresurser og stigende råvarepriser har gjort matsikkerheten til et høyaktuelt og stadig viktigere tema nasjonalt og internasjonalt.
Utgangspunktet er at deling skal tillates dersom det ikke går ut over de interessene bestemmelsene skal verne om, jf M-2/2021 pkt. 5.1. Driftsbygninger står ikke på registrert landbruksjord. Dette vil heller ikke medføre uheldig presedens. Dette fordi parsellen(e) som ønskes fradelt ikke inneholder registrert landbruksjord.
Jærbonden er dyktig til å produsere mat på disponible arealer. Men rammene må bli forutsigbare, lønnsomme og langsiktige, skal de fortsette.
Statsforvalteren og kommunenes praksis støtter ikke opp om økt matproduksjon på robuste bruk. Tvert om er de til hinder for fornuftig omsetning av landbruksjord. Det overordna målet må være å redusere leiejordandelen.