Ledige stoler: Mange av deltakerne hadde det like greit på gangen under fredagens samling som handla om klima.
Hele fredagen under den tradisjonelle Sørlandssamlinga var viet klima. For mange blir det mye prat og lite handling. – Vi må bli flinkere til å formidle sammenhengene i klimadebatten, mener Harald Støyl, FKRA
Liv Kristin Sola
Enda et nytt jubileum stod for tur da sørlendingene samla seg på Scandic Sørlandet sist helg. For det er alltid en grunn til å feire på Sørlandet, skal vi tro Jon Leif Eikaas, styreleder for Sørlandssamlinga. Denne gangen var det 41. års jubileum.
En grønn tråd
Komitéen hadde valgt klima som gjennomgående tema for fellessamlingene fredagen.
– Kjøttskam, CO2-utslipp og metangass fra drøvtyggere. Det blir bare mer og mer oppmerksomhet rundt dette. Det må menigheten ta på alvor, for jeg bruker ordet menighet om landbruket, sier Harald Støyl fra Felleskjøpet (FKRA) til Bondevennen.
Støyl, som sitter i programkomitéen, innrømmer å ha fått noen negative tilbakemeldinger på valg av tema.
– Mange har fått nok av klimadebatten. Det kan bli litt mye – i alle sammenhenger. Jeg forstår det. Men dette må vi ha fokus på, alltid, og det mener jeg bestemt at den norske bonden har. Bonden fråtser ikke. Ingen har interesse av å gjødsle for mye, eller pøse på med sprøytemidler, sier Støyl.
Det vil han bli flinkere til å formidle. Og det må starte med å invitere barnehage og skole til gards.
– For det må vi huske; plutselig sitter de på stortinget, sier Støyl.
Framsnakk landbruket
– Hvilken utfordring gir det næringa at bøndene begynner å bli lei klimadebatten?
– Ja, folk opplever det som vanskelig med all oppmerksomhet på metan, at kua er klimaverstingen. Men plantetørrstoff binder CO2. Hadde ikke plantene, gjennom fermentering i drøvtyggermagen, blitt omgjort til kalorier og protein til deg og meg, ville plantene visne og råtne om høsten. Det frigjør også metan, men det kan ikke måles. Dette vet bøndene. Derfor er det ekstra frustrerende å oppleve diskusjonen om drøvtyggerne som klimaverstinger. Vi produserer god og trygg mat. Det må vi klare å formidle, spesielt til byfolk som har glemt det de lærte om fotosyntese i naturfagstimene, sier Støyl.
I tillegg er landbruket den direkte årsaken til det åpne kulturlandskapet og har verdens laveste antibiotikaforbruk.
– Dette henger sammen. Derfor måtte vi kjøre klima i år, sier Støyl.
Spis opp
Norsk matproduksjon er GMO-fri. I tillegg er vi det eneste landet i Europa, så langt Støyl kjenner til, som har salmonellagaranti. Det handler om mattrygghet. Så langt har det vært mulig fordi vi har økonomi til det. Men Støyl minner om at det er ingen selvfølge. Mye tyder på økende interesse for GMO-fri mat i flere land.
– Det er ikke gitt at vi står først i køen når land som Kina melder sin interesse. En mektig konkurrent som tar enorme volum og betaler i forkant, sier Støyl.
I en ideell verden skulle hvert land forplikte seg til å bruke nasjonale og helst lokale ressurser i matproduksjonen.
Import er dårlig klimapolitikk.
– Reduserer vi kjøttproduksjonen må vi importere mer protein fra andre land, som Brasil. Kortreist mat er et miljøtiltak, men vi må spise opp! Slutt å kaste mat, ikke minst i respekt for de over 600 millioner mennesker som sulter hver dag, sukker Støyl.
Han mener vi nordmenn, som kan fråtse i mat, må forholde oss til situasjonen i resten av verden. Han minner om at import også har en etisk side: – Norge er kjent for å ha mye penger å handle for, men gir det oss rett til å kjøpe mat ut av munnen på andre?
Klimaversting?: Sørlandsbøndene savner konkrete råd planer for hvordan de kan drive mer klimavennlig matproduksjon. Foto: Anne Bjørg Ravndal
Verdifulle settepoteter
Det blir nok ikke siste gang klima står på dagsorden, men for sørlandsbøndene er det en ting som trumfer alle andre tema; trivsel.
– At mi har det greit sammen. Ikke bare på samling, men også når vi kommer hjem, sier Støyl.
Samlinga har tradisjon for å trekke til seg også unge bønder. 25 prosent av de påmeldte er under 30 år. Støyl snakker om «settepoteter» – barn, ungdom og de unge bøndene.
– Vi er svært glad for at så mange unge kommer. Vi må ta godt vare på dem, sier Støyl.
Det gjør arrangørene gjennom egne samlinger for de unge, men Støyl erfarer likevel at de unge like gjerne vil være i lag med mer erfarne bønder.
Respekter andre
– Hvorfor angriper bønder hverandre på sosiale medier?
– En mange tusen år gammel moralsk leveregel gjelder uavhengig av kultur og religion: Du skal gjøre mot andre det du vil de skal gjøre mot deg. Ville du likt å lese eller hørte dette om deg sjøl? Ville du likt om noen sa det til deg? Kan vi bare tenke slik, så slutter vi med det der.
– Vi må snakke mer sammen – ansikt til ansikt, og det må vi begynne med i 2020. Vi har ikke råd til å vente. Det skaper bare mer konflikter, sier Støyl.
Prat må bli handling
Da fellesprogrammet var over møtte Bondevennen tre av de unge bøndene på samlinga. Alle tre sier at de kommer på Sørlandssamlinga for å snakke med «likesinna », og de ønsker et nettverk av engasjerte bønder som de kan bruke hele året. Alle tre er opptatt av klima og hvordan de kan bidra, men ingen av dem deltok på fredagens fellesprogram der klima var tema. Hvorfor? Svaret Bondevennen får er at de ser på det som «enda et klimamøte». Det blir mye prat og lite som skjer. Bøndene er ikke spesielt imponert over framdrifta i klimadebatten. De hører store ord og planer som det kommer lite konkret ut av. Ungdommen etterlyser konkrete råd og tiltak som de faktisk kan gjennomføre på eget bruk for å bli bedre på klima.
Trenger nettverk
Anne Bjørg Ravndal (26) er på Sørlandssamlinga sjette året på rad. Hun er her i lag med foreldrene og ei venninne.
– Hun fikk plassen til mannen min som måtte ut på brøyteoppdrag, sier Anne.
Anne er agronom og regnskapsfører. Hun har et vikariat i Kvinesdal kommune, og fast stilling fra høsten av i Sirdal Regnskap – med muligheter til hjemmekontor.
– Det blir fint å kombinere med gårdsdrifta, sier Anne.
To avgjørende minutt
Anne og mannen Tor Inge Ravndal, skal overta familiebruket hennes på Helle i Kvinesdal. Anne er to minutt eldre enn sin tvillingbror. Hele oppveksten har hun vært innstilt på at det er hun som skal overta familiebruket.
– Jeg kjenner litt på plikt, men det er egentlig en god følelse. Jeg er stolt av å være en del av det å føre gården videre, sier Anne.
Tidspunktet for når de skal overta er ikke bestemt, men Anne er glad for at hun får overta mens hun er ung, i motsetning til hennes foreldre.
– Mamma og pappa dreiv gården i mange år før de fikk overta, sier Anne.
For henne er det utenkelig å komme hjem fra jobb og legge seg på sofaen eller gå på kafe. Hun må ha praktisk arbeid.
– Jeg er kanskje litt gammeldags og kjenner meg ikke helt igjen i livsstilen til mange av mine jevnaldrende, sier hun.
– Bondeyrket er en livsstil. Det ligger i min natur at jobbe, sier Anne.
Drive og eige
I 2013 slutta foreldrene med melkeproduksjon. De leide ut kvoten og la om til kjøttproduksjon på rød Angus. En produksjon Anne vil utvikle videre.
– Disse dyra er så fascinerende og kjøttet er spesielt mørt og godt. Det gjør rasen ekstra interessant, sier hun.
Langt der inne har hun en drøm om å ta kvoten i bruk. Men først skal de bygge hus, overta garden og etablere seg som kjøttprodusenter. Kanskje utvikle andre tilleggsnæringer, som Inn på tunet-tilbud, eller salg av eget kjøtt.
– Det hender vi prater litt om det, mamma og jeg, men vi får se, sier Anne.
Blir det mjølk, må det bli i robotfjøs.
– I et robotfjøs får jeg mer kontakt med dyra. I ei melkegrav handler det mest om jura og melka – litt mer industriaktig, sier Anne.
Anne tror økonomien blir den største utfordringa i framtida. Samtidig tror hun folk er villige til å betale for mat av god kvalitet.
– Å kjøpe kjøtt i butikken er biff-bingo. Du kan få topp kvalitet eller langt under middels – til samme pris, sier Anne.
Anne er på Sørlandssamlinga for å få faglig og sosialt påfyll. Hun er glad for at arrangørene i år har gjort ei endring på samlinga for unge bønder, gjort den mer uformell.
– Vi trenger å bli kjent med andre unge bønder. Da er det spill og «leker», minst like viktig som fag og informasjon fra organisasjonene. Vi må prate med hverandre for å bli kjent, sier Anne.
Helt i startgropa
Caroline Høyland (20) og Alv Morten Mygland (23) er på Sørlandssamlinga for tredje gang. For to år siden overtok de slektsgården til Alv Morten på Knaben på Agder.
– Det har vært ei omstilling, men veldig interessant også med kjøttproduksjon, sier Caroline, som er fra melkebruk på Konsmo.
– Jeg er nok litt ku-gal, sier Caroline, og smiler godt.
Hun er spesielt interessert i avl og slektskap og kan peke ut dyra i fjøset som er i slekt. Caroline har ansvaret for dyra og fjøset, noe Alv Morten er svært fornøyd med. Han vil heller bruke tida i en gravemaskin eller i arbeid med landbruksmaskiner. I fjøset fra 2011, har de 32 mordyr av rasen Charolais og Limousin. I tillegg til framfôring av egne dyr, kjøper de inn rundt 30 okser. Paret har rundt 140 storfe i alt. Kalvinga er fordelt på februar og mars, og august og september.
– Det er enklere med ti kalver om gangen, og vi får bedre tid til å følge opp dyra rundt kalving, sier Caroline.
Må få slippe til
Det unge paret har mange drømmer og muligheter, men for tida handler det mest om å få dagene til å strekke til. De har fornya buskapen, skal øke til førti mordyr, og komme i full produksjon. Caroline er midt i sjukepleierutdanninga, mens Alv Morten leier seg ut til et entreprenørfirma i anleggsbransjen. Begge er i tillegg midt i agronomutdanning. På Knaben er det unge paret de eneste aktive bøndene under femti år. Alv Morten tror mye handler om at de unge får overta tidlig nok.
– Går det for lang tid tilpasser vi oss en annen livsstil og mister interessen, sier han.
– Det er kjekt å møte andre med samme interesse, sier Alv Morten.
– Vi vil gjerne komme inn i et miljø og skaffe oss et godt nettverk, legger Caroline til.
Litt lei klimaprat
De ser lyst på framtida som bønder, men er frustrert over klimadebatten som de mener har kommet helt skeivt ut.
– Jeg er lei av at kyrne mine skal være årsaken til klimaproblemet, sier Caroline.
Hun blir berørt av alt det negative som skrives på sosiale medier, men kvier seg for å svare tilbake på slike «tråder», selv om hun gjerne skulle gjort det.
– Jeg er redd for hvordan jeg blir tolka og for utrivelige kommentarer, sier Caroline.
