BONDEBLOGGEN

Krise, eller…?: Er ønsket om å drive gård så sterk at vi ser bort fra normale investeringskalkyler og godtar dårligere økonomi i en periode for å realisere drømmen vår, spør skribenten. Foto: Bothild Å. Nordsletten

#BONDEPARADOKSET

27. januar 2022

Bøndene krever opprør og endringer nærmest for å overleve. Samtidig investerer vi som aldri før. Har vi ledet oss selv inn i uføret?

Anders Schanche Rettedal

Tidlig i fjor vår feide fem karer inn på den landbrukspolitiske arenaen. Med et enkelt budskap, klare argumenter og en troverdig forklaring på sine standpunkt, nådde de raskt ut til norske bønder og forbrukere. Opprøret bredde om seg i enorm fart. Det ble mobilisert voldsomt for å få ordførere til å signere på bondeopprøret. Det ble arrangert møter med de fleste politiske partier på Stortinget, og opprørets Facebook-side fikk fort tusenvis av medlemmer. I skrivende stund er det over 60 000 medlemmer av #Bondeopprør. Opprøret fikk sågar stor oppmerksomhet hos journaliststanden i Tigerstaden – så stor at opprørerne fikk delta i to sendinger av Debatten med Fredrik Solvang i løpet av to korte uker. Det må nesten være rekord på vegne av norsk landbruk! Budskapet var såre enkelt; inntjeningen til norske bønder er så lav at flere og flere bønder sliter med å få økonomien til å gå rundt. Og enda verre; de tallene som presenteres for norske politikere og som benyttes som grunnlag for jordbruksforhandlingene, viser ikke virkeligheten mange opplever.

Vi var ikke alene

Personlig var det en befrielse å lese disse karenes historie og mål med aksjonen. Plutselig innså jeg at vi ikke var alene om å føle at en konstant ligger og vaker med nesen over vannflaten. Presset likviditet og en arbeidsinnsats som overhodet ikke står i stil med tilbakemeldinger fra nettbanken. Flere enn oss som har overtatt gårdsbruk, eller gjort store investeringer, sliter med å se at driften eller prosjektene lønner seg i etterkant. Denne følelsen må mange ha fått, for det tok ikke lang tid før sosiale medier og media fikk servert den ene etter den andre historien om hvordan det faktisk står til i norsk landbruk. Historiene satte sitt preg på det politiske ordskiftet. En kunne i langt større grad enn tidligere se at norsk landbruk hadde politikernes oppmerksomhet i stortingsvalgkampen 2021.

Opprørenes strategi virket

Bondeopprørerne har vært effektive og presise i sin kommunikasjon. Grunnlagstallene for jordbruksforhandlingene må endres; jord- og kvoteleie må tas ut av grunnlaget, timetallet i et årsverk for landbruket må bli likt som øvrig arbeidsliv, og vederlag til arbeid og egenkapital må skilles. Egenkapitalen bør gis en avkastning slik at en faktisk ser et reelt tall for arbeidsvederlaget i landbruket. I tillegg må inntektsmålet for norsk landbruk måles ut fra absolutte verdier, ikke i relativ endring år for år. Opprørernes strategi virket og Bollestad besluttet klokelig å foreslå et utvalg som skal se om grunnlagsmaterialet må endres for å bedre reflektere virkeligheten. Gryttenutvalget skal levere sin innstilling innen 1. juli 2022.

Paradokset

Samtidig som støtten til opprøret virker å være sterk i hele det norske landbruket, inklusiv hos undertegnede, kan jeg ikke undres av et tilsynelatende stort paradoks; vi hevder investeringene ikke kaster av seg, timelønna er lavere enn en avløsers og timetallet en må legge ned for å få ting til å gå rundt er tilnærmet umenneskelig – samtidig som investeringer i norsk landbruk har vært rekordhøye de syv siste årene.

I perioden 2014 til 2021 har den årlige gjennomsnittlige investeringen, inkludert leasing, vært i overkant av 9,6 milliarder kroner målt i faste 2019-priser. Størst investering ser vi i bygninger. Alt dette står i totalkalkylen som inngår i grunnlagsmaterialet for jordbruksforhandlingene. På den ene siden så krever vi altså opprør og endringer nærmest for å overleve, på den andre siden viser våre handlinger at vi har investert i norsk landbruk som aldri før.

Hva skal politikerne tro?

Se for deg du er en politiker. Hvordan skal du tolke dette bildet? Ja, grunnlagsmaterialet kan være unøyaktig og kanskje ikke fange opp virkeligheten godt nok. Fair enough, vi gjennomgår dette for å få bedre grunnlag. Men kan det være så galt som de påstår? Bønder er jo nøkterne og oppegående foretakseiere som vurderer enhver investeringsbeslutning som andre foretak. Hvis det er så galt som de beskriver, så ville de vel aldri gjennomført investeringen? Investeringsnivået tyder jo på at det finnes lønnsomme prosjekter som det investeres i. Mange av dem også.

Koste hva det koste vil

For meg fremstår dette som et kjempeparadoks! Har vi overvurdert driftsplaner? Er ønsket om å drive gård så sterk at vi ser bort fra normale investeringskalkyler og godtar en dårligere økonomi i en periode for å realisere drømmen vår? Har mange levd så nøkternt og spart så godt at de kan realisere prosjekter selv om de ikke er lønnsomme? Er vår ansvarsfølelse overfor norske forbrukere så sterk at vi skal ordne mat til dem – koste hva det koste vil?

Dette paradokset ble fullkomment for meg da jeg så en av de fem initiativtakerne til bondeopprøret avbildet i en lokalavis fremfor sitt nyåpnede melkefjøs. Kan vi bli tatt på alvor dersom denne dualiteten forekommer? Dette paradokset ble videre bekreftet i en samtale jeg hadde med en anerkjent bankmann med spesialisering på landbruk. Det er p.t. ikke lønnsomt å investere i noen dyreslag sett ut ifra økonomiske parametere, hevdet han. På tross av det hadde han flere kunder som gjennomførte store investeringer. Driftsplanene var i noen tilfeller så trange at til og med barnetrygden ble tatt med som en inntekt for å prøve å få den i balanse. Har vi ledet oss selv inn i dette uføret?

Bondeopprøret har fortsatt en kraft og stemme inn i norsk landbrukspolitikk som gjør dem i stand til å sette dagsorden og legge trykk bak ønsket om endringer. Det håper jeg de lykkes med! Men i euforien som råder på #Bondeopprør frykter jeg at mange vil bli skuffet sommeren 2022. Jeg håper jeg tar feil.  

Bondebloggen

Inger Lise Aarrestad Rettedal og Anders Schanche Rettedal driver Utstein Gard på Klosterøy i Rogaland.

De driver også bondebloggen.no og én gang i måneden veksler de på å analysere bondehverdagen, samvirke og de politiske rammene for jordbruk, i Bondevennen.

Foto: Baard Henriksen