Advokat Paul Aakre

Så lenge det har bodd folk i landet har man etablert stier og veier. Allerede i Gulatingsloven (år 950) fikk vi bestemmelser som regulerte forhold til vei. Veier finner vi i dag over hele landet. Langs kysten har vi i tillegg ferjekaier for betjening av rutebåt og bilferje. Gjennom de siste hundre årene har det skjedd til dels dramatiske endringer i samferdselssektoren. Gamle smale veier erstattes av nye veier, tunneler, broer mv. Resultatet er at veistrekninger blir liggende ubrukt, og offentlige kaianlegg forfaller pga unnlatt vedlikehold. Hva skjer da med «gamleveien» som bare ligger der? Hvem eier og kan bruke/ fjerne den? Har det offentlige eierskap til veigrunnen, eller er eieren den landbrukseiendom som i sin tid avga grunn til veien? Svaret avhenger av om kommunen/ fylket i sin tid ble gitt eiendomsrett eller bruksrett til veigrunnen.

Hva er «offentlig vei»?

En offentlig vei er åpen for allmenn ferdsel og vedlikeholdes av veimyndighetene, jevnfør veilovens § 1. «Vei» – begrepet omfatter også ferjekai og annet kaianlegg som står i sammenheng med vei eller gate.

Grunnavståelse – form og rettsforhold?

Veien var i utgangspunktet en privat vei som ble overtatt av det offentlige, alternativt en vei som det offentlige selv etablerte. I begge tilfeller er det normalt ukomplisert å konstatere hvilken eiendom som avstod veigrunn. Grunnavståelsen kan ha skjedd mot vederlag i henhold til avtale eller ekspropriasjon, i form av såkalt «frigrunnserklæring », eller typisk for eldre kommunale veier – uten skriftlig dokumentasjon. At offentlige veier sjelden ble skylddelt og tinglyst, kan være medvirkende til å skape uklarhet rundt eierforholdet. Gjennom noen tiår midt på 1900-tallet ble det tatt store løft i forhold til å «bygge landet». Grunneiere landet rundt avsto velvillig vederlagsfri grunn til stolpefeste for kraftledninger og grunn til offentlig vei. Til gjengjeld fikk de strøm og kjøreadkomst. Foreligger dokumenter som klart beskriver at eiendomsretten til veigrunnen overføres kommunen, er saken klar. Det samme gjelder dersom du har avtale i form av «frigrunnserklæring», som klart sier at grunnen faller tilbake til avgiver når den forutsatte bruken opphører. Foreligger ingen skriftlig avtale, kan kommunale/fylkeskommunale vedtak avklare forholdet. Dersom vi heller ikke finner den typen opplysninger, må vi forholde oss til veilovgivningen gjennom de siste drøye 200 årene. Fra 1801 hadde vi relevante veibestemmelser. Rene veilover fikk vi i 1834, 1912 og senere dagens veilov fra 1963. Som hovedregel kan vi konkludere med at veigrunn stilt til rådighet for offentlig veibygging etter 1801 innebærer overføring av eiendomsrett til det offentlige. Unntak kan forekomme. Motsatt: ble veigrunn stilt til rådighet for offentlig vei før 1801, innebar overføringen en bruksrett. Bonden eide fremdeles grunnen, og kan ta den til egen bruk når formålet som «offentlig vei» bortfaller. Ved nedlegging av offentlig vei, må vi derfor avklare når veien ble offentlig. Tidspunktet for det offentliges involvering i veiprosjektet er følgelig avgjørende for eierforholdet.

Nedleggelse av offentlig vei – hvordan?

Veilovene fra henholdsvis 1912 og 1963 har begge i § 8 en bestemmelse som regulerer nedleggelse av offentlig vei. I henhold til dagens § 8 kan nedleggelse skje i form av nedklassifisering fra riksvei til fylkesvei, eller fra fylkesvei til kommunal vei. Dersom kommunen ikke ønsker å opprettholde den kommunale veien, kan den nedlegges som offentlig vei. Det offentlige kan da etter veiloven § 8, 1) overlate bruken til en bestemt krets av private. Typisk personer som har behov for fortsatt bruk av veien som adkomst til egen eiendom. Disse vil da overta veivedlikeholdet. Det offentlige kan 2) alternativt bestemme at veigrunnen skal gå tilbake til eiendommen som i sin tid avsto grunnen. Dersom slike vedtak ikke blir fattet, kan den opprinnelige grunneieren kreve å få overta arealet mot å betale erstatning/ vederlag i henhold til skjønn. Disse reglene skulle være klare. Når det likevel oppstår uenighet og tvister knyttet til disse forholdene, vil de ofte være knyttet til om det etter 1912 ble fattet nedleggingsvedtak. Dersom det foreligger vedtak – med hvilket innhold? Den bonde/grunneier som vil anføre at han har overtatt eierskapet til veigrunnen, må kunne dokumentere en avtale eller positivt vedtak som underbygger hans eierskap. Det hender at naboer til vei påstår å ha ervervet eiendomsrett til denne i kraft av hevd, alders tids bruk, eventuelt i form av ekstinksjon ved eierskifte. Det er normalt vanskelig å bli hørt ved slike rettsgrunnlag. Dette fordi veien normalt fremstår som et klart definert anlegg som man bør forstå eies av det offentlige. Der veien krysser en landbrukseiendom som har vært i slektens eie i generasjoner, legger man til grunn at også dagens generasjon er kjent med veien og eierforholdet. God tro vil ikke foreligge.

Kaianlegg

Vi opplever at offentlige kaier av begrenset størrelse på samme måte som veier nedlegges og forfaller etter flere tiår uten vedlikehold. Tidligere grunneiere har sporadisk krevd å overta slike anlegg. Typisk der grunnen er avstått uten vederlag. En slik påstand blir man sjelden hørt med. Vi møter her de samme regler som for offentlige veier for øvrig. Men også her kan det foreligger «frigrunnserklæringer » som sier at grunn og anlegg tilfaller tidligere grunneier når formålet opphører.

Share This