Avgang: Dagens innretning av mjølkekvotesystemet er konstruert for å framskynde prosessen med å få bønder til å slutte å mjølke, mener Sp-veteran Per Olaf Lundteigen. Foto: Katrine Lunke.
Per Olaf Lundteigen, gardbruker og stortingsrepresentant fra Senterpartiet, etterlyser en skikkelig debatt om mjølkekvotesystemet og arbeider for et nytt kvotesystem fra 2022.
Liv Kristin Sola
Etter å ha lest lederartikkelen i BV 25, tok Per Olaf Lundteigen kontakt med Bondevennen. Han reagerer på at mjølkekvoter blir omtalt som en innsatsfaktor.
– Mjølkekvoter er ingen innsatsfaktor, ei heller en eiendom. De innsatsfaktorene vi har i landbruket er areal, arbeidskraft og kapital. Mjølkekvoter er som torskekvoter; en tidsbestemt rett som bestemmes politisk, presiserer Lundteigen.
Politisk styrt avvikling
Lundteigen mener at et velfungerende kvotesystem er avgjørende for å tilpasse produksjonen til markedet og opprettholde en rettferdig mjølkepris og inntekt til bonden.
– Dagens innretning er konstruert for å framskynde prosessen med å få bønder til å slutte å mjølke. Det er bare å reise rundt i Norge så finner du områder hvor det ikke er ei eneste mjølkeku igjen. Store områder med dyrka areal går tilbake til naturen. Andre steder kjører bønder milevis langs vegen for hente grovfôr, sier Lundteigen.
Per Olaf Lundteigen
Han kaller politiske målsettinger om landbruk i hele landet for munnsvær, og mener regjeringene fra år 2000 har lagt til rette for en langt raskere avvikling av mjølkeproduksjonen enn tidligere.
– Jordbrukspolitikken har som mål å øke arbeidsproduktiviteten med rundt fem prosent per år. Økonomien i mjølkeproduksjonen tvinger dette fram, altså fem prosent mer mjølk per time per år. Til og med Riksrevisjonen har pekt på at det ikke er sammenheng mellom det som blir sagt og det som blir gjort i jordbrukspolitikken, sier Lundteigen.
Når mjølkevolumet er konstant og arbeidsproduktiviteten, målt i kilo mjølk per time, skal øke med fem prosent, da må produksjonen på den enkelte gård dobles hvert fjortende år. Virkemidlene er en mjølkepris som nesten står stille, satsing på samdrifter, omsetning av kvoter til markedspris, samt kvoteleie.
– Staten har tro på at mjølka blir billigere når den blir produsert med større volum på færre bruk, uten krav til areal. Det har de selvsagt rett i. Mjølka blir billigere når den blir produsert på importert fôr til verdensmarkedspriser. Når kornet er billig blir verdien av gras ikke høyere enn verdien av kraftfôr. Store areal med jordbruksjord går dermed tapt som en konsekvens av frihandel og import av billig korn. Dette medvirker sterkt til at sjølvforsynignsgraden av jordbruksmat nå er nede i om lag 36 prosent, sier den erfarne politikeren.
Lundteigen vil ha avgift på import av korn og protein, gjerne på 4,5 kroner per kilo soya. Han mener det vil få fart på produksjon av protein her hjemme. I tillegg ville høye ytelser blitt mindre lønnsomt og grovfôrarealene ville blitt bedre utnytta. Også kombinasjonskua, som energimessig er helt suveren, hadde fått vist sin fram styrke.
Kvoten må knyttes til arealressursene
Lundteigen trekker fram tre hovedprinsipp som må ligge til grunn for et nytt og mer bærekraftig kvotesystem: Kvotene må forankres i arealet på bruket. Kjøp og salg av kvote må opphøre. Kvoteleie må opphøre.
– Hovedpoenget med en ny kvoteordning er å stimulere til mer og bedre bruk av de norske arealene. Importert kraftfôr må sjølsagt ikke erstatte norsk for. Vi må øke fruktbarheten i jorda og bruke grovfôrarealene våre bedre, sier Lundteigen.
Han vil ha en ordning der kvotesystemet forankres i produksjonsgrunnlaget som disponeres av gardbrukeren. Det vil si summen av fulldyrka og overflatedyrka areal, samt gjødsla og ugjødsla beite. Både innmark og utmark og seterdrift må tas hensyn til i ressursgrunnlaget.
– Ved hjelp av ulike faktorer kan vi vurdere hvor stort areal som kreves per tusen liter ku- eller geitemjølkkvote. Målet er at vi har et solid arealgrunnlag som grunnlag for hver liter som blir produsert, for å si det enkelt. Arealgrunnlaget vil helt opplagt være ulikt på Jæren, på Røros og i Indre Troms. Det er visse klimatiske forskjeller som i stor grad er knytta til soneinndelinga på distrikt. Vi kan bruke den kunnskapen vi har om avlingsnivå i de ulike sonene og ha tabeller for dette. Og vi må ivareta andre jordbrukspolitiske hensyn som kanaliseringspolitikk, jordbruk over hele landet, samt alle driftsstørrelser, sier Lundteigen.
– Du inkluderer leid areal i kvotegrunnlaget. Slike leieavtaler kan være ustabile. Skal kvoten «flyte» i takt med arealgrunnlaget? Da kan du ende opp med at presset flytter seg fra kvote til jord, og at jordeiere skor ser på dette.
– Ja, dette er ikke enkelt. Men vi bør ha en debatt på om det bør stilles krav til langsiktighet i slike avtaler. Det har sine fordeler, men sikkert også ulemper. Det vil uansett bli mer forutsigbart for de som skal drive. Hele prinsippet er at bonden skal være sjølberga på egenprodusert grovfôr, sier Lundteigen.
Kvoter skal ikke ha markedsverdi
I et nytt kvotesystem skal kvoter ikke lenger ha en markedsverdi. Lundteigen vil at kvote som går ut av produksjon bør overtas og forvaltes av staten slik det var før, og justeres årlig med basis i markedssituasjonen og arealbruk.
– Retten til å selge mjølkekvoter er en gevinst for de som slutter, og en ekstra kostnad for de aktive. Det må det bli en slutt på, sier politikeren. For å sikre rekruttering mener han det bør være rom for staten å tildele rekrutteringskvoter.
– Hvordan vil du innrette investeringsstøtta i et slikt system som du skisserer, som knytter kvote til areal?
– Hele systemet for investeringsmidler må gjennomgås. Vi må vri investeringsmidlene over fra bygninger til areal. Det er areal, ikke bygninger vi har knapphet på, presiserer Lundteigen. Statsråder fra ulike parti sier at investeringstilskudd til driftsbygninger ivaretar en variert bruksstruktur.
– Det er en bløff. Politikken går ut på at produksjonsvolumet skal økes, samtidig som at gevinsten av økt produktivitet forsvinner ut av næringa. Det er ikke mulig med en så sterk arbeidsproduktivitetsøkning uten at det investeres svært mye, noe som det ikke er økonomisk grunnlag for i næringa.
Lundteigen er svært kritisk til at bøndene sine egne ledere, gjennom posisjoner i Innovasjon Norge systemet på denne måten godkjenner at unge mennesker blir pressa til å leie jord og kvote.
– Dette er dønn alvorlig. Det viser hvor fullstendig på feil kurs vi er. At det offentlige kaster dyktige og jordbruksinteresserte unge bønder ut i en situasjon der gjelda er mange ganger omsetninga, det er helt uanstendig oppførsel, sier han.
Politikeren viser til at gjelda til den norske bonden i gjennomsnitt ligger mellom 1,5 og to ganger omsetningen i næringa.
– Det er et resultat av kravet til arbeidsproduktivitetsøkning, et krav som imidlertid ikke er offentlig debattert, sier han.
Etterlyser en ærlig debatt
Stortingsrepresentanten vil ha på plass et nytt kvotesystem der mjølkekvoter ikke lenger skal ha en markedsverdi. Et system som er forutsigbart og som gjennomføres gradvis over en fireårsperiode, fra 2021.
– Å få til dette er helt avgjørende for realisere jordbrukets samfunnsoppdrag, nemlig å øke sjølforsyningsgraden, sier Lundteigen.
– Du har verken Bondelaget eller eget parti med på denne tankegangen. De mener begge at «flytende mjølkekvoter» er til det beste for næringa. Hvor vil du søke gjennomslag for disse tankene?
– Gjennom økt folkeopplysning. Folkeopplysning i jordbruksnæringa er første bud. Bønder som gruppe kan ikke lenger akseptere det som skjer. Vi hadde en bondekultur i dette landet som sa at du skulle overlate gården i bedre stand til neste generasjon. Flertallet har ikke anledning til det med dette systemet. Det må næringa og bøndene sine egne ledere snart innse. Mangel på kunnskap og debatt fører til døden, altså drifta blir avvikla og familiejordbruket blir ødelagt, sier Lundteigen.
– Problemet er at vi har ingen ærlig debatt om jordbrukspolitikken. De fleste folkevalgte skjønner seg lite på jordbrukspolitikk, og de fleste som skjønner gjør for lite, sier han.
– Inkludert i ditt eget parti?
– Ja, det er mange, også i Senterpartiet, som ikke forstår sammenhengene i jordbrukspolitikken
