Foto: Dreamstime.com
Maten er livsviktig. Helten dør uten den. Og julehøytiden har nettopp demonstrert at maten ikke bare er næring, men stor nytelse også. For mange er kanskje til og med maten den viktigste kilden til livsglede. Jeg lot for nysgjerrighetens skyld, være å spise i fem dager for noen år siden, og det var vel så mye savnet av måltidets nytelse som sult som plaget meg. For å si med Jean-Anthelme Brillat-Savarin «Smaken, slik naturen har skjenket oss den, vil være den av våre sanser som når alt kommer til alt bringer oss flest nytelser».
Og hvilken fest av herlige matvarer er det ikke som møter oss i alt fra fancy delikatessebutikker for blaserte byfolk til Jokerbutikken på en avsidesliggende øy i Boknafjorden! Den franske Solkongen hadde blitt grønn av misunnelse. Prisen er heller ikke til hinder for herligheten. I dag bruker vi rundt 10 prosent av vår inntekt på mat, mens vi på 1950-tallet brukte omtrent halvparten. Fisk og vilt er kun en liten del av denne herligheten. Det er med andre ord bonden vi kan takke for at det bugner av saftige kjøttstykker og friske grønnsaker i butikken til enhver tid.
Bonden har klart kunststykket med å produsere større mengder per verdensborger, og en større andel av høyverdige og smaksrike produkter som kjøtt, melk og grønnsaker, ved å være innovativ og omstillingsvillig. Dette er spesielt imponerende når vi vet at det daglig de siste 60 år har blitt over 200.000 flere munner å mette. Det er lenge siden byfolk lett nedsettende kunne kalle bonden reaksjonær og bakstreversk. Ikke minst det siste hundreåret har det vært en rivende utvikling, i stor grad hjulpet frem av naturvitenskapelige og teknologiske nyvinninger. Ta smaksbomben Piccolotomat
for eksempel. Planten vokser uten et gram jord, og får tilført alt den trenger gjennom rene kjemikalier i nøyaktig de riktige mengdene. Lyset fra den regntunge jærhimmelen suppleres med kunstig lys med akkurat de rette bølgelengdene. Det er kun vannet som er naturlig i denne produksjonen.
Det er faktisk få næringer som kan konkurrere med landbruket i omstillingsevne. Bare siden år 2000 har produktivitetsutviklingen i landbruket vært fire ganger høyere enn i andre næringer. Årlig produktivitetsøkning har vært beregnet til mellom én og to prosent per år helt siden 50-tallet. Robotene melker snart 50 prosent av kyrne, og det er ikke lenge før bonden slutter å pløye. Denne jobben vil traktoren kunne gjøre alene – med mindre genetisk forbedrede plantearter kombinert med sprøytemidler gjør at pløyingen kan kuttes helt ut, slik det gjøres på over en milliard mål kornjord i Argentina, Brasil, USA og Canada allerede.
Så hvorfor blir ikke bonden dyrket og feiret, både for rikholdigheten i matvalget og fordi han er beskjeden og leverer denne maten med en lønn som selv i Norge kun er 60 prosent av en industriarbeiders? Er maten mindre sunn nå enn tidligere? Lite tyder på det. Aldri har nordmenn levd så lenge som i dag – levealderen har faktisk helt siden 70-tallet, økt med rundt ti minutt per time. Mye av dette kan tilskrives et bedre kosthold. Folkehelseinstituttet anslår at nest etter røyking, er kostholdet den faktoren som i størst grad påvirker folkehelsa. Fedme er riktignok et bokstavelig talt økende problem. Åtti prosent av nordtrønderske menn mellom 40 og 70 år er for eksempel overvektige eller fete. Og med fedmen følger de to andre alvorlige folkesykdommene, nemlig diabetes og hjerte- og karsykdommer. Men dette problemet er ikke et resultat av at maten er dårlig, men heller i all hovedsak et resultat av at all den herlige maten er så alt for billig og alt for god. Det er ikke bonden sin feil at folk gir seg ende over i det evigvarende festmåltidet.
Aldri har heller maten vært tryggere. Kun snaut 2000 nordmenn – færre enn det antallet som blir smittet av mat de spiser i utlandet – blir diagnostisert til å ha blitt syke av maten hvert år i Norge. Og årsaken er som regel ikke at maten er dårlig, men at den har blitt infisert etter at maten har forlatt produksjonsstedet, for eksempel under håndtering i butikken.
Men hva med ødeleggelse av urørt natur da? Hva med de over 200 millioner mål nydyrking som har funnet sted i Brasil, og de over 100 millionene mål regnskog som har gått tapt i Indonesia kun de siste 20-30 år? Heller ikke her er det først og fremst bonden som kan klandres. Nydyrkingen er en nødvendig konsekvens av befolkningsveksten, og av det faktum at allerede eksisterende dyrkamark ødelegges, blant annet ved å legges under asfalt og betong. Riktignok driver den høyere andelen av mer ressurskrevende matvarer som animalske produkter, mange frukter og noen grønnsaker, både opp arealbehovet og bidrar til forørkning gjennom høyere klimagassutslipp. Men igjen er det ikke først og fremst bonden som kan klandres for at folk heller vil ha biff enn byggrøt, og klementiner heller enn kål.
For all del, alt er ikke perfekt i moderne matproduksjon, og vi skal lære av historiske feiltrinn som DDT (som ble forbudt brukt i norsk landbruk allerede i 1970, men som fremdeles brukes til malariabekjempelse i enkelte land). Men poenget er at skandalene har vært oppsiktsvekkende få. Moderne landbruk er i det store og hele en suksesshistorie uten sidestykke, og bonden burde blitt båret på gullstol gjennom gatene.
Men sånn er det dessverre ikke. I takt med at avstanden fra forbrukeren til matjorda øker, er trenden at forbrukeren blir mer og mer bakstreversk og reaksjonær, imot det moderne og vitenskapsbaserte. Godt hjulpet frem av urbane intellektuelle som aldri har åpnet en kjemibok eller stukket fingeren i jorda, drømmer de seg bakover i tid. Rollene er snudd om. Nå er det bonden som må vekke den reaksjonære og bakstreverske urbane forbrukeren fra sine dagdrømmerier.
Birger Svihus,
professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NMBU. Forsker og underviser innen ernæring hos både mennesker og husdyr. Forfatter, blant annet av boka «Spiselig».
