Tenning rundt tunet: Mange land ser nå på måter å gjøre seg mindre avhengige av importert kraft på. I dette arbeidet spiller jordbruket og den energien bønder kan produsere fra egne ressurser en viktig rolle. Illustrasjonsfoto fra ONS-messa: Line Owren Fotografi AS

BONDEBLOGGEN

Oljå’ omstiller seg til fornybarsamfunnet. Det skal vi bønder også gjøre. Og slik vi dyrker mat, kan vi også generere energi.

Inger Lise Aarrestad Rettedal

Stavanger-regionen var nylig vertskap for en av verdens største energikonferanser. Rundt 65 000 mennesker besøker ONS annethvert år. Her samles toppsjefer, arbeidskarer, miljøvernsorganisasjoner, akademikere, klimaentusiaster og klimafornektere. De møtes for å vise frem og snakke om innovasjonene, teknologien, energiutfordringer og klima. Ni debattarenaer fokuserte på spørsmål rundt disse problemstillingene, med tillit som overordnet tema. Hva skal vi alle sammen leve av i fremtiden? Hvordan kan vi klare å få til en mer bærekraftig fremtid? Hvilke energikilder og energibærere skal vi satse på?

Energi er magi

De som jobber med å skaffe verden energi er utrolig viktige for alt vi gjør – i industrien, på gardene, i heimene. De leter, finner, utvinner og foredler ressurser i bakken og naturelementene og omformer disse råvarene til drivstoff, elektrisitet, lys og varme. Det er jo magi, når du tenker på det. Hva skulle vi gjort uten dem og energien de fremskaffer?
Hvert annet år hopper jeg tilbake til den verdenen, ved å ta på meg små oppdrag for stiftelsen ONS. Slik holder jeg ved like kunnskapen og nettverket fra min tidligere karriere, samtidig som det gir en liten ekstra inntekt i en ikke alltid lukrativ bondeøkonomi. Og det er kjekt å treffe folk, utfordre seg på de store tankene, prøve å forstå, lytte.

Avhengig av import

Mange av diskusjonene i år dreiet seg naturlig nok om energiforsyning, energisikkerhet, bærekraft og klima. Det er krig i Europa. Det er store bremseklosser i den globale handelen, og en gryende mangel på tillit mellom nasjoner, samfunn og personer. Flere europeiske land er hardt rammet av energikrisen. I fjor fikk de europeiske landene 40 prosent av gassen sin fra Russland. Flere av de tidligere østblokklandene mottar mellom 75 og 100 prosent av gassen fra Russland. 95 prosent av gassen i Tyskland føres inn fra utlandet, og over halvparten av deres gassbehov har blitt dekket av Russland. De har gjort seg avhengige av import av svært viktige samfunnsfaktorer.
Krigen Putin og Russland fører mot Ukraina er ulidelig vond å bevitne. Den fører til dype sår i samfunn og i mennesker. Det er nesten ikke til å holde ut. Den viser oss også en annen ting; hvor sårbare vi har blitt for forsyning av ressurser: av energi, gjødsel, korn, av mat. Vi har kommet til et punkt hvor vi må se ekstra nøye på hva hver enkelt nasjon kan eller har mulighet til å produsere.

En ny vår kommer

Europa leter nå etter gass og energiforsyning fra andre land enn Russland. Fossile energikilder som olje, gass, kull, samt kjernekraft, har sluttet å være skjellsord i debattene. Og satsingen på nye energiformer akselererer; vind, sol, batteri, karbonfangst og -lagring og hydrogen. Men dette lar seg ikke bygge over natten, og det begynner å bli kaldere.
Når politikerne ikke leverer på de basale behovene for energi og mat, da får vi sosial uro. Før valget i Italia sist helg sa en jente som ble intervjuet under en klimademonstrasjon: – Det er ingen som representerer oss, det er ingen som gir oss håp. De unge er fortapte i en politisk virkelighet som ikke forholder seg til oss. De må lytte til oss. Det er alvor nå.
Ordene er forvarsel om at det ikke bare er en kald vinter vi skal frykte. Det vil også komme en ny vår.

Kontroll på basistingene

Usikkerheten rundt energiforsyningen og energisikkerheten i Europa viser at visse ting er så viktig at hver nasjon må sikre tilgang fra egne ressurser, eller alliere seg med land hvor politiske forhold er stabile. Det globale handelssystemet har mistet noe av glansen, ikke fordi global handel er noe galt i seg selv, men fordi det har vist seg at man produserer for lite av de viktige innsatsfaktorene selv hvis det strammer til.
Politikere må ha kontroll på basistingene; energi og mat til folket. Dagens samfunn har skapt en avhengighet i sin handel med andre land, global handel som er satt under press, og delvis kollapser. Mange står uten evne til å forsørge sin egen befolkning. Sårbarheten er tydelig.

Selvforsyningen vår

Kan vi lære av energisituasjonen, også når det kommer til mat? Har vi et matproduserende system i vårt land som er sterkt nok i en verden hvor en ikke lenger kan ta for gitt at en får de nødvendige råvarene eller matvarene fra andre land? Selvforsyningsgraden i Norge er på rundt 40 prosent om ikke importert kraftfôr regnes inn – av de laveste i hele verden. Hvor klokt er det i matkrisen verden er på vei inn i? Og er det riktig at kjøpesterke Norge skal legge beslag på internasjonale matvarer som da ikke kommer mindre rike land til gode, når vi burde kunne produsere mer mat selv?
Bonden spiller en viktig rolle, ikke bare ved å produsere nok mat til egen befolkning, men også når det gjelder energi. Vi har svære flater som kan samle energi. Vi kan få på plass solcellesystemer på jordene og vertikale paneler som produserer strøm.
Regjering og stat bør lage incentiver til at norske bønder har råd og mulighet til å satse på energi på gardene. Et lite sidespor igjen til Færøyene, som Anders skrev om sist i Bondebloggen: På Færøyene kjøres gjødsel inn til et felles mottak hvor det lages gass. Bøndene får så tilbake flytende masse som kjøres ut på jordene. Myndighetene bidrar til gjødselkummer og transportordninger som har gjort at kostnaden og tidsbruken for den enkelte bonde ikke er så stor at de ikke ville være med. Slik får de biogass i bruk. Vi må benytte de ressursene vi rår over, for å skape bærekraftige løsninger for fremtiden.

Mer – eller mer enn nok

Samtidig må vi begynne å jekke det evige maset etter mer – mer ting, mer vekst. Vi trenger kanskje ikke ny mobil hvert år, nye klær hver uke, avocado hver dag. Vi kan bruke mer av det vi har der vi bor. Ulla på sauen som beiter langs kysten, maten fra jordene, kjøttet fra kyrne langs elva, fisken fra havet. Trenger vi egentlig mer, eller har vi mer enn nok? Det for få snakker om, er realiteten vi alle må begynne å innse; vi må redusere behovet for energi. Men hvem er første mann villig til å skru av lyset?

Bondebloggen

Inger Lise Aarrestad Rettedal og Anders Schanche Rettedal driver Utstein Gard på Klosterøy i Rogaland.

De driver også bondebloggen.no og én gang i måneden veksler de på å analysere bondehverdagen, samvirke og de politiske rammene for jordbruk, i Bondevennen.

Foto: Baard Henriksen