Etter ti år som leder i Vest-Agder Bondelag, takker Birte Usland for seg.
Leder i Vest-Agder Bondelag, Birte Usland, holdt sin siste tale som fylkesleder.
FNs generaldirektør i FAO, Josè Graziano da Silva er sitert i Nationen 28. februar
”- Den modellen for landbruksproduksjon som dominerer i dag er ikke egnet til å møte de nye matsikkerhetsutfordringene vi står overfor i det 21. århundre. Det vi fortsatt ser, er en modell for matproduksjon som ikke kan motvirke forringing av matjorda og tap av biomangfold – og begge deler er essensielle goder, spesielt for framtidige generasjoner. Dagens modell må tenkes om igjen. Vi trenger et paradigmeskifte. Systemene for matproduksjon må være bærekraftige, inkluderende og motstandsdyktige.”
Stortinget har vedtatt at landbruket skal øke sin produksjon med ca 1 prosent hvert år.
Regjeringserklæringa:
”Høyest mulig selvforsyning av mat av beredskapshensyn.”
Samlet næringskomité desember 2013:
”Økt matproduksjon med intensjon om økt selvforsyning”
KrF, V, Sp og Ap i næringskomiteen juni 2014:
Reell økt selvforsyningsgrad må være med grunnlag i norske ressurser.
Det er beskjeden flertallet på stortinget har gitt Regjeringen.
For å få dette til, sier Fylkesbondelagene i Agder i sine innspill til jordbruksforhandlingene at: De landbrukspolitiske virkemidlene må tilpasses strukturen på landets jordressurser. Det er derfor like stort behov for de små driftsenhetene som de store, og kombinasjonsbruket må framheves som en effektiv driftsform. Det er effektiv utnyttelse av ressursgrunnlaget som er korteste veg mot et mål om økt matproduksjon på norske ressurser.
Vi har tro på en langsiktig, bærekraftig strategi som videreutvikler de fortrinn vi har i dag: Rent vann, god utnyttelse av norskproduserte fôrressurser (grovfôr, kraftfôr og utmarksbeite), dyr på beite, rene produkter av høy kvalitet, høy dyreetisk standard og lav sykdomsrisiko.
Eller Som Kristin Iannsen 1. Nestleder i Bondelaget sa på Sørlandsamlinga : Vi må utnytte hver flik for å få det til.
Det er en enorm oppgave. Siden 2007 har ikke omsøkt areal pr bruk i Vest Agder økt. Når antall bruk fortsetter å går ned, betyr det at betydelig areal går ut av drift. 12 % på landsbasis. Det er en dramatisk nedgang i kornarealet i Norge Nedgangen er på 25% de siste 10 år. Skal vi klare økningen i innenlands matproduksjon må ikke nedgangen bare stoppes, men arealet må økes betydelig. Korn er nøkkelen til økt selvforsyning.
Utviklingen går altså i motsatt vei av hva både Bondelaget og Stortinget mener.
I tillegg står vi overfor klimautfordringer. Klimautfordringene er vår tids største utfordring, og burde hete matproduksjonskrise.
FNs klimarapport:
- Avlingene ned 2 % pr tiår framover
- Etterspørsel opp med 14 %
Tidligere nevnte da Silva fra FAO sier at ”Konsekvensene av klimaendringer er ikke lenger en trussel i framtida. De er en krystallklar realitet rett foran øynene våre. Klimaendringer kommer ikke bare til å påvirke matproduksjonen, men også tilgjengeligheten av matvarer og forsyningssikkerheten i en global økonomi.”
Klimasmart og bærekraftig matproduksjon
Jeg har i vinter ledet et arbeid med å utarbeide en klimapolitikk i Norges Bondelag. Se på hva som skal til for å få en klimasmart og bærekraftig matproduksjon i Norge. Både for å tilpasse oss de endringene som skjer, for å bidra til minst mulig klimabelastning, og for å bidra med løsninger til storsamfunnet. Vi er den næringa som først merker klimaendringene på kroppen.
Klimagruppa foreslår flere tiltak. Bl.a er vi opptatt av jordas tilstand. Drenering og jordpakking, og det faktum at vi får dårligere avling pr daa nå enn tidligere. Det er et sammensatt bilde, men vi påpeker sammenhengen mellom at det ikke er så mange dager i året jorda er i stand til å ta i mot en traktor. Så blir vi færre bønder med stadig mer areal, i en tid der vi kommer til å få mer nedbør. Det går rett og slett ikke i hop. Tiden er inne for å iverksette klimasmarte løsninger i landbruket, ikke lukke øynene for det som skjer. Større og færre gjør oss mer åpenbart mer sårbare for å takle klimaendringene.
Med alle disse, og mange flere, uttalelsene rundt matproduksjon, skulle en tro at Regjeringa og dets støttespillere ble litt ydmyke overfor utfordringa. Men den gang ei.
Statens tilbud i jordbruksforhandlingene la opp til en omfordeling av midler fra de små til de store gårdene, noe som ville gitt en sentralisering av produksjonen, dårlig utnyttelse av norske resurser og inntektsnedgang for mange bønder.
Det er et rått kjør mot konsesjonsregelverket som i generasjoner har sikret at landbrukseiendommer forblir blir brukt i produksjon og ikke spekulasjon.
Det er få grunner til å tro at det blir mindre import fra utlandet etter artikkel 19 forhandlingene.
Det er få aversjoner å spore mot TTIP forhandlingene, og Det er ikke grunn til å tro at klimaengstelsen overskygger lysten til enda mer frihandel, selv om selvforsyning, folkehelse og ressursgrunnlag blir satt i spill
Kvoteregionene
Det jobbes knallhardt for at kvoteregionene skal bli så få som mulig. Det at noen få produsenter skal få lov til å bli større, gir ikke økt matproduksjon. Det er en logisk kortsluttning. Det er et grep som gir økt konsentrasjon av matproduksjon, og det er altså noe helt annet en å auke.. Og slik fortsetter det i sak etter sak. Det er ikke klimasmart, det er ikke bærekraftig og det er ikke økt bruk av norske ressurser.
Tidligere leder i Norges Bondelag, Bjørn Iversen har vært på årsmøtet i Oppland Bondelag, og holdt foredrag om politiske stormer for norsk landbruk opp igjennom. Det har vært kraftige tordenbyger før også sier han.
I dag ser han sprekker i skydekket og han synes at vi har en mer nyansert samfunnsdebatt om landbruk og matproduksjon en ved tidligere anledninger. De globale trendene med store prisbølger på verdensmarkedet og internasjonale matskandaler er kommet tettere inn på oss. Oppslutningen om norsk matproduksjon har aldri vært større, og det er relativt lite mas om høye matpriser og at overføringene er en klamp om foten på samfunnet. Jeg er enig med Bjørn Iversen i dette.
Videre kaller han Rattsøutvalget et gufs fra fortida.
Det de fleste vil kalle viktige velferdsgoder som matsikkerhet, kulturlandskap og levende bygder, kaller Rattsøutvalget et effektivitetstap. Bjørn vil kalle det et gufs fra fortida. Rattsøeutvalget setter til og med en pris på dyrkamarka, og sier det er for dyrt å ta vare på den! Jeg skreiv en kronikk som var på trykk i bl.a Fvn om det, og fikk sjeldent mye positive tilbakemeldinger på det. Dagens regime ser ikke ut over sin egen ideologiske lekegrind og er villig til å kaste vrak på mye av det som gir stabilitet og forutsigbare rammevilkår.
Bjørn har 4 punkt som blir knallviktige framover:
- slåss mot nedbygging av hver eneste kvadratmeter matjord
- bygge norsk husdyrproduksjon på norske arealressurser, både grovfor og korn
- sørge for at vi blir en del av løsningen på klimaproblemet og setter handling bak de fagre ordene om et fossilfritt landbruk
- holde vår sti mest mulig ren for alt som kan svekke tilliten til norsk matproduksjon
– Industrilandbruket er ikke egnet til å møte de nye matsikkerhetsutfordringene vi står overfor, avslutter Bjørn.
Jeg kunne ikke være mer enig. Og tror det ligger store muligheter for Agderlandbruket i en slik framtid.
Investere i oss selv
Mennesket er landbrukets aller viktigste ressurs. Jeg har i lang tid tenkt at jeg vil avslutte min siste tale som leder i Vest Agder Bondelag med å undertstreke hvor viktig det er at vi husker på nettopp det. Både når vi utformer politikk, når vi tenker strategi, når vi prioriterer pengene og når vi omgåes hverandr i hverdagen.,
Dette er et stort emne, men jeg vil kort nevne kompetanse, likestilling og personlig helse.
Jeg har mer og mer kommet til at det er en stor strategisk bommert at landbruket i årtier å ikke har krevet mer formalkompetanse for de av oss som er i næringa. Vi forvalte jorda, skogen og vannene for våre etterkommere, og vi produserer maten til egen befolkning. Med annen kunnskap tror jeg prioroteringene internt kunne vært annerledes, og vi hadde hatt større evne til å tåle endringer i eks klima eller marked. Og vi hadde helt klart vært i stand til å tjene mer penger.
Landbruket er elendig på likestilling. Både som matprodusenter og tillitsvalgte. Jeg savner at våre toppledere tenker på likestilling i en strategisk kontekst. Både fordi 70 % av kundene våre er kvinner, og fordi vi skal ut å konkurrere om den beste arbeidskraften i et Norge med underskudd på hender. Hvordan har vi tenkt og strategisk plassere oss slik at de beste hodene og hendene velger å bruke den verdifulle arbeidstida i vår næring. Vi liker og tro at vi er en framtidsnæring, og at I framtida skal vi leve av den fotosyntesen som foregår her og nå, og ikke av de fossile avleiringene som ble dannet for mange millioner år siden. Men i kampen om arbeidskraften anser ikke den kvinnelige halvdelen av befolkningen oss som attraktive. Denne saken er overmoden å begynne å jobbe med.
Til slutt vil jeg dvele litt med viktigheten av at hver og en av oss er i stand til å stå opp og gjøre jobben vår hver dag. At vi er i fysisk og psykisk i stand til det. Jo større gårdene er, jo mer gjeld og mer risiko vi tar, jo viktigere er det at alt er 100% hver eneste dag. Og rakner det, er konsekvensene større enn for bare få år siden.
En septemberdag i fjor høst måtte jeg ta den tunge telefonen til legekontoret og be om en sykemelding. Alle varsellamper blinka knallrødt. Jeg var godt i gang med å møte den berømmelige veggen med et brak Jeg, som heller har lest Stortingsmeldinger enn Se og Hør i mange år, og som alltid så på dokumentarer på TV i stedet for billige serier fra USA, og var ikke i stand til å forholde meg til tyngre saker en Facebook og kjendissladder i Dagblader. Heldigvis ble nødbremsene satt på i tide. Korthuset rakna etpar uker før de første av 35 kuer skulle kalve . Før 3. slåtten var inne, og mens der enda var nesten 100 000 liter igjen på kvoten . De neste ukene var nøkkeluker som vi måtte lykkes med. Og jeg var ikke i stand til å gjøre annet en å kjøre opp og ned i barnehagen.
Det er da to mest fantastiske ting som finnes, kommer til sin rett. Familien og øvrig nettverk, og velferdsstaten. Hver for seg fantastisk, kombinasjonen er uslåelig.
Det å bli syk på kritisk tid for bedriften var håndterbart.
Min historie er ikke unik, dere kjenner mange slike. Dere kunne i siste Bondevennen lese om Nils og Anette som har opplevd sin historie. Min forestilling om at 2-3 uker med litt avlastning ville holde i massevis, ble til 5 måneder.
Min histore er heller ikke speiselt dramatisk, og den endte godt. Men det trengte den ikke å ha gjort. Det ligger inne to forutsetninger her: Nettverk og velferdstaten.
Det betyr at vi har to oppgaver forran oss. Jobbe knallhardt for at det offentlige nettverket med nav, sykdomsavløsning, osv blir så godt som mulig. Det er ikke bedre enn det må være, og det er foreslått svekka. Forkledd som forenkling og valgfrihet.
Vi trenger trygghet før valgfrihet.
Vi må støtte opp om vår egen Landbrukets HMS tjeneste, og være bevist egen HMS og å investere i seg sjøl. Vi har i innspill til jordbruksforhandlingene sagt at Velferdsordninger må forenkles, styrkes og i større grad tilpasses det øvrige arbeidslivets ordninger og et moderne arbeids- og familieliv.
Videre må vi våge passe litt på hverandre. Sørge for at vi er i gode nettverk. Legge opp drifta slik at andre kan gå inn å ta over hvis man plutselig ikke kan.
Også må vi tørre å vise at vi ikke er supermennesker, og vi må investere i oss selv, ikke bare traktoren. Og vi må spørre etter hvordan det egentlig går.
Det har vært noen sterke opplevelser for meg siste halve året. Gode bamseklemmer fra hardtarbeidende matprodusenter uten mange ord, men med arbeidshender og hjerter med rom for mer enn sitt eget. Det gjør mer godt enn allverdens flotte fraser. Det har vært varme telefoner fra folk du viste hadde ting å stå i selv, og det har vært praktiske handlinger utført med omtanke som enda gjør meg rørt å tenke på. Jeg kommer til å huske det lenge, lenge , lenge. Vi må ikke glemme at vi er alle satt inn i livets vev, og det betyr noe hva slags tråd vi velger å bruke. Den ligger der etter oss.
Med dette ønsker jeg å si tusen takk for meg.
Takk til dere alle.
Det har vært et privilegium å få lov å være i Bondelaget. Nå skal jeg hjem å kjøre mer traktor og å melke kuene oftere. Lage mer av kanskje verdens fineste melk. Med verdens beste ku. I verdens beste land å være bonde i.
Det er også et stort privilegium.
Tusen takk for oppmerksomheten.
