Prøveprosjekt: Da prosjektet kjørte i 2017, ble det brukt en mer avansert maskinpark enn på bildet, som er fra 2016. Søk på YouTube etter «grassaft produksjon på Stange». Foto: Asmund Langeland/Wout Mutsaers
Kan saften fra grønt gress være middelet for å nå målet om et helnorsk svinefôr?
Jane Brit Sande
Norsvin ønsker at det innen fem år skal være tilbud om et fôr til gris basert på norske ressurser. Wout Mutsaers, tidligere rådgiver på gris ved Norsk Landbruksrådgiving Innlandet, hadde en idé. Kan gress bli en norsk proteinkilde for gris? Eli Gjerlaug Enger, avlsforsker i Norsvin, er på saken.
– I målet om å få et helnorsk svinefôr, er protein er en utfordring. Det er få proteinvekster som kan dyrkes i Norge, sier Enger.
Ideen er at ferskt og nyhøstet gress blir presset. Gresset separeres til pressrest og saft, og gressaften blir til proteinkilde til gris. Saften kan benyttes i et fôringsanlegg for våtfôr.
Eli Gjerlaug Enger. Foto: Norsvin
Bedre fôr, sunnere kjøtt
Det finnes flere fordeler med å skille komponentene. En tar vare på de lettfordøyelige næringsstoffene, som ved vanlig surfôrproduksjon går tapt ved fortørking eller ved avrenning av silosaft. En får fjernet de lettfordøyelige næringsstoffene som ikke er gunstige for drøvtyggere, da lettfordøyelig protein omdannes til ammoniakk og skilles ut i urinen. Grovfôret blir mer stabilt, og kan ha en høyere verdi. Grassaftproduksjon fører trolig ikke til reduksjon av fôrgrunnlaget til drøvtyggerne.
– I tillegg kan dette bidra positivt i markedsføringen av svinekjøtt. Kjøtt basert på gress er et sunnere kjøttprodukt, da det inneholder mer omega-3, sier Enger.
Må høste tidlig
Hun trekker frem tre hovedutfordringer som må løses for at gress skal kunne bli en proteinråvare til gris. Tungt- og lettfordøyelige næringskomponenter på separeres, og det må produseres et visst kvantum med essensielle aminosyrer per arealenhet. De lettfordøyelige næringskomponentene må stabiliseres, slik at de ikke brytes ned og går tapt.
– Et tidlig høstetidspunkt er viktig, da proteinprosenten er høyest tidlig på våren, sier Enger.
Prøveprosjekt
Sommeren 2016 på en gård i Brøttum, Ringsaker kommune i Hedmark, kjørte Norsvin og NLR et prøveprosjekt der det ble hentet gressaftavling fra fire slåtter. Dette gav 4000 kilo gressaft per dekar, og 80 kilo protein i gressaft per dekar.
– Til sammenligning gir en soyaavling 100 kilo protein per dekar, sier Enger.
Sommeren 2017 ble det satt i gang et nytt prosjekt, på en gård i Stange i Hedmark. Planen var å produsere gressaft til et fôringsforsøk på slaktegris. På grunn av dårlig vær ble ikke første slått tatt før i midten av juni, to uker senere enn hva som ble ansett som optimalt høstetidspunkt. På en slått ble det høstet 74 rundballer med surfôr, og hele 52 tusenliters dunker ble fylt opp med gressaft.
– På grunn av eldre gress og vått vær ble tørrstoff-innholdet i gresset lavt. Likevel er vi veldig fornøyde med det vi fikk til, sier den entusiastiske forskeren.
Ulik tilvekst
Bonde Nils Olve Gillund, Stange, testet proteinkilden på slaktegris. Dyrene ble delt inn i to grupper. Den ene gruppen fikk kontrollfôr, Vekst 120 fra Kambo. Testgruppen fikk samme fôr, men 10 prosent av tørrstoffet ble byttet ut med gressaft. Frem til de siste ukene, hadde begge testgruppene nokså lik tilvekst. Startvekten 1. august viste 42,7 kilo på gruppen som fikk gressaft, og 43 kilo på gruppen som fikk kontrollfôr. 17 dager senere, 18. august, viste målingen henholdsvis 56,2 og 56,5 kilo. Ved siste måling den 28. september, var forskjellen derimot blitt større. Dyrene som fikk gressaften hadde en snittvekt på 94,2 kilo, mens kontrollgruppen målte til 99,2 kilo.
– Slaktedata viser ingen forskjell mellom gruppene når det gjelder magesår, og også kjøttprosenten er lik, sier Enger.
Gressaften hadde ikke så stor fôrverdi som forutsett. Testgruppen brukte 2,9 FEe/kg tilvekst, mot kontrollgruppen som lå på 2,8 FEe/kg tilvekst.
Viktig for selvforsyningen
– Aminosyreprofilen i gressaft skal være godt egnet til grisefôr, konkluderer Enger etter prosjektet.
– Med gode tekniske løsninger kan gressaftproduksjon bli mer lønnsomt enn vanlig anvendelse av gress til fôr, samt dyrking av korn, belgvekst og oljevekster.
Verdien av fire tonn gressaft (7 % TS med 25-30 % protein) høstet i feltforsøket i Brøttum (320 m.oh.) er om lag 1500- 1700 kr per dekar.
– Vi trenger mer erfaring med gressaft som råvare til gris, samt å løse utfordringen med store volum med lettfordøyelige næringsstoffer, sier Enger.
I tillegg til positive utsikter for gress som proteinkilde til gris, ser også foreløpige resultater svært lovende ut for ytelsen til drøvtyggere, som får pressresten.
– Universitet i Århus i Danmark kjører et parallellprosjekt med fôringsforsøk med pressrest på melkeku. Dette er et prosjekt vi vil følge med på, sier Enger.
– Gressaft-prosjektet er viktig for selvforsyningen. NIBIO tar gressaftprosjektet videre, og jobber med å få på plass finansieringen. Dette vil bli et utvidet forskningsprosjekt, der både Universitet i Århus og NMBU på Ås vil være tungt involvert.
Gressaft: På en slått ble det presset hele 52 000 liter gressaft. Dette ble oppbevart utendørs i tusenliters dunker. Foto: Asmund Langeland/Wout Mutsaers
Slik ble prosjektet på Stange gjennomført:
Økologisk eng
Arealet som ble benyttet til gressaftprosjektet var en 23 mål stor økologisk eng, der formål var grønngjødsling til øko-løk. Enga var kun gjødslet med Biorest. I tillegg til seint høstetidspunkt på grunn av dårlig vær, var det fortsatt ustadig vær under høsting. På en slått ble det høstet 74 rundballer med surfôr, og 52 tusenliters dunker ble fylt opp med gressaft. Gressaften ble tilsatt maursyre direkte i dunken, og noe i fôrhøsteren. Dunkene ble lagret ute. Saften helles over i mysetanken ved bruk.
Testet på slaktegris
Testvert var bonde Nils Olve Gillund, Stange, som testet proteinkilden på slaktegris. Han har følgende nødvendige fasiliteter og ressurser tilgjengelig på gården: fôringsanlegg for våtfôr, tank tilknyttet våtfôringsanlegget, flere fôrsiloer, tanker og plass til å oppbevare gressaften, samt eng egnet for gressaftproduksjon.
Dyrene hans ble delt inn i to grupper. De ble sortert og veid hos smågrisprodusenten. Alle smågrisene var fra samme produsent og var like gamle. Det var like mange fra hvert kull i hver gruppe, og like mange av hvert kjønn i hver gruppe. Den ene gruppen fikk Format Vekst 120 + vann, og den andre fikk Format Vekst 120 + gressaft + vann.
Samarbeidsprosjekt
Norsvin, Felleskjøpet, Nortura, NIBIO, Miljøfôr Norge og Hedmark Kunnskapspark AS ved BioSmia samarbeider om gressaftprosjektet, som er støttet av Innovasjon Norge.
Ideen om gressaft til gris var det opprinnelig Wout Mutsaers, tidligere rådgiver på gris ved Norsk Landbruksrådgiving Innlandet, nå ansatt ved Løten mølle, som hadde.
