EU-jubel: Til tross for beskjedent folketall, er Norge EUs 7. største eksportmarked for jordbruksvarer. Ikke rart at unionens landbruksminister Phil Hogan jublet og uttalte at den nye artikkel 19-avtalen vil bidra til å forsterke EU sin eksportsuksess, skriver kronikkforfatter Arne Ivar Sletnes. Foto: Istock.

 

Stortingets mål er økt matproduksjon på norske ressurser. Målet blir vanskelig å nå når myndighetene legger til rette for økt import. Den ferske avtalen med EU om handel med jordbruksprodukter er et grelt eksempel.

Arne Ivar Sletnes, Fagsjef internasjonale spørsmål, Norsk landbrukssamvirke

Arne Ivar Sletnes.
Foto: Norsk landbrukssamvirke

Regjeringen og Europakommisjonen ble 5. april enige om en ny avtale etter EØS-avtalens artikkel 19 om handel med landbruksvarer. Produsenter av ost og storfekjøtt i EU får nye rause kvoter som de kan eksportere tollfritt til det begrensede norske markedet. Disse kvotene kommer på toppen av de generøse norske gavepakkene i avtalene fra 2003 og 2012. Norge har nå gitt EU betydelige tollfrie kvoter for ost, storfekjøtt, svinekjøtt, kylling, pølser og skinke. EU har også tollfrihet eller tollfrie kvoter på en rekke grønnsaker, bær og potteplanter. Alle produktene er viktige i norsk matproduksjon.

EU-forhandlerne gnir seg i hendene

EU er verdens største eksportør av jordbruksprodukter. Til tross for vårt svært beskjedne folketall, er Norge faktisk EU sitt 7. største eksportmarked for jordbruksvarer. Det er ikke rart at unionens landbruksminister Phil Hogan jublet og uttalte at avtalen vil bidra til å forsterke EU sin eksportsuksess. Suksessen kan vi tydelig lese i vår handelsstatistikk. Jordbruksimporten fra EU har mer enn tredoblet seg de siste femten år. Særlig har veksten vært skremmende for brød og bakervarer, frukt og grønnsaker, samt ost og andre meierivarer.

Norge hjelper EU med å bli kvitt overproduksjon

Mer enn halvparten av den norske melkeproduksjonen brukes til ost. I 2016 økte osteimporten fra EU med 8 prosent til om lag 11 000 tonn. Det tilsvarer 110 millioner liter importert melk, som fortrenger produksjonen fra om lag 600 gjennomsnittlige norske melkebruk. Med den nye avtalen kan våre naboer øke mengden tollfri eksportost fra 7 200 tonn til 8 400 tonn. Da er det liten grunn til å tvile på fortsatt importvekst. Dette er nok til stor glede for EU-bønder som sliter med lønnsomheten i et marked med betydelig overproduksjon. Problemet lesses over på norske bønder, og vil forsterke seg når Norge i 2020 må kutte ut støtten til å eksportere ost og andre jordbruksprodukter. Da forsvinner markeder for ytterligere 8 prosent av dagens melkeproduksjon.

Det er snakk om varige gavepakker

Mengden storfekjøtt som årlig kan importeres tollfritt fra EU skal økes med 1600 tonn til totalt 2500 tonn. Noen mener kanskje at dette ikke er noe problem, ettersom vi i dag ikke klarer å produsere nok selv. I 2016 måtte vi importere seks ganger så mye som EU nå skal få i kvote, for å dekke etterspørselen i landet vårt. Problemet er imidlertid at storfekjøtt-kvota, i likhet med de andre gavene til EU, er varige. Vi kan ikke trekke dem tilbake. Kjøtt og melk er bærebjelkene i landbruket i hele landet. Mulighetene til å øke melkeproduksjonen ser nå ut til å være svært begrenset ettersom importen tar veksten i etterspørsel, og eksporten vil falle markant om få år. Storfekjøtt er en produksjon med betydelig vekstpotensial. Dette potensialet smuldrer imidlertid bort med slike importkvoter.

Avtalen med EU er uklok og unødvendig

Handel med jordbruksprodukter mellom EU og Norge er regulert i EØS-avtalens artikkel 19. Formålet er gradvis liberalisering av handelen, men eventuelle tiltak for å fjerne handelshindringer skal være fordelaktige for begge parter. Jordbrukshandelen er svært ubalansert i EUs favør. Norges handelsunderskudd er på hele 33 milliarder kroner, og både importen og handelsunderskuddet har vokst markant hvert eneste år. Det er da slett ikke påkrevd med nye tiltak for å liberalisere handelen. Det er også innlysende at avtalen som regjeringen og Europakommisjonen ble enige om 5. april er fordelaktig kun for EU – ikke for Norge. Det var med andre ord både uklokt og unødvendig å inngå en slik avtale, ut fra intensjonen med EØS-avtalens artikkel 19.

Store mørke skyer i horisonten

Men regjeringen ønsker å liberalisere jordbrukshandelen. Dette er presisert i stortingsmeldingen om globalisering og handel, som kom i 2015, og gjentatt i den nye jordbruksmeldingen. Flertallet på Stortinget har gitt sin støtte til dette, som i praksis vil si økt matimport. Avtalen med EU kan slik sett betraktes som et ledd i en prosess som kan få uante konsekvenser for norsk jordbruk og matindustri. Stortinget har bedt regjeringen om å inngå frihandelsavtaler med viktige handelspartnere. Dette har ført til at Norge, som del av EFTA, har blitt enige med en handelsblokk bestående av Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay om å starte handelsforhandlinger til sommeren. Spesielt Brasil og Argentina er store landbrukseksportører og vil nok sikle etter å få tilgang til det betalingsvillige norske markedet. Regjeringen har også interessert seg for en avtale med USA. Dersom Norge går i fotsporene til EU, kan vi også raskt havne i forhandlinger med Australia og New Zealand, som begge er store eksportører av kjøtt og meieriprodukter.

Stortinget må sørge for konsistent politikk

Det er mulig at regjeringen og stortingspolitikerne ikke har innsett at det er et logisk misforhold mellom målet om økt norsk matproduksjon og ønsket om en friere handel med landbruksvarer. Avtalen med EU er i seg selv et uforståelig paradoks. Hvis det er et forvarsel på hva vi kan vente oss av handelsavtaler framover er det svært skremmende. Norsk Landbrukssamvirke forventer imidlertid at myndighetene fører en konsistent politikk som bidrar til at en større andel av den økende etterspørselen blir dekket av kvalitetsmat tilbudt av norske bønder og norsk matindustri. Det ligger et stort ansvar på våre folkevalgte, som skal bestemme politikken og i siste instans godkjenne handelsavtalene.