MOLDROK:

Bonden og dei som liksom skulle hjelpa han

5. mai 2024 | Dessutan

Etter inspirasjon frå norske folkeeventyr om å kome over hindringar ved hjelp av samarbeid og venskap.

Eva Bringeland er konsulent med landbruk, matproduksjon og offentleg forvaltning i blodet. Masterstudent i samfunnssikkerheit ved Universitetet i Stavanger. Faglært kokk. Snart mormor. Nummer ni i odelsrekka til heimegarden i Ryfylke.

​Det var ein gong ein bonde som budde i eit lite, trygt land der alle hadde det godt. Bonden skulle syte for at folket i landet hadde nok mat. Til å hjelpe seg med denne viktige oppgåva hadde han kommunen, fylkeskommunen og statsforvaltaren. Ein dag sa bonden til dotter si, den grepa prinsessa som både kunne køyre traktor og ta imot kalvar, at no var både isjas’en og pusten blitt så tung, at han rådde ikkje å drive garden lengre. No måtte ho bestemme seg om ho ville ta over garden, odelsjente som ho var.

Lån, til slutt

Dottera snakka lenge og vel med mannen og borna sine. Dei vart einige om at det å sikre mat til folket var det gjevaste dei kunne tenkje seg. Så dei flytte heim til garden, og tok over livsverket til foreldra hennar.

Ein dag gjekk dotterbonden til banken og sa at ho måtte låne mykje pengar. Femten millionar, minst, for ho måtte byggje eit betre fjøs der kyrne kunne gå lause, slik at dei kunne trivast og gje mykje god mjølk.

– Nja, svara banken – du tener vel knapt nok pengar til å betale eit så stort lån? Det er no så opp og ned med inntektene på garden din. Og du har jo og ein gamal traktor og gamalt utstyr – det treng vel snart skiftast ut og? Og det gamle kårhuset treng både nytt tak og nye vindauge, og grunnmuren må drenerast. Du har utgifter i fleng. Du må skaffe deg meir kapital før me kan låne deg pengar.

– Men eg har ingen ting å selje, sa dotterbonden.

– Alt eg eig, ligg jo i garden. Eg kan ikkje selje traktoren!

– Sel det gamle huset til foreldra dine, sa banken.

– Då slepp du alle utgiftene og vedlikehaldet og alle forsikringane på det. Og du slepp å male i sommar, òg. Pengane du får for huset kan me rekne som nok eigenkapital til det nye fjøset. Då kan du låne pengar!

Så talte statsforvaltaren

Dotterbonden blei letta, og søkte kommunen om å få skilje frå gamlehuset, slik at foreldra kunne kjøpe det. Kommunen var no berre så vidt einige i at det var ein god ide. Dei tenkte huset var meir til nytte så lenge dotterbonden eigde det. Dei sende brev til statsforvaltaren og spurde kva han meinte om saka?

Statsforvaltaren drog på det. Han kunne skjøne at dotterbonden trengde pengar til nytt fjøs, men dét kunne dei ikkje la henne selje huset for. Statsforvaltaren var samd med kommunen i at huset var ein ressurs for garden, men berre så lenge det høyrde til garden.

Sjølv om ho kunne få litt pengar for å selje det, og sjølv om ho då kunne sleppe å skifte tak, kledning og vindauge – og forsikringane og alt det andre – så var det eit stort tap for gardsdrifta dersom det gamle huset skulle kome ut av slekta?! Ho kunne jo leige ut huset og tene mykje pengar på det, når ikkje foreldra hennar skulle bu der lengre. For ikkje å snakke om at ho kom til å trengje det sjølv, ved neste generasjonsskifte. For ho visste vel at ho måtte bu der, når sonen hennar tek over garden, om tjue – tretti år?

Nei, dette hadde ho planlagd dårleg, sa statsforvaltaren. Dessutan måtte ho forstå at det ikkje går an å selje ut garden for å skaffe seg personleg økonomisk vinning. Dei som eig jord, pliktar å skjøtte garden, slik at den kan drivast i dag og for all framtid, av alle generasjonane som kjem etter.

Kommunen og statsforvaltaren føreslo at ho heller kunne dele frå begge bustadene på garden, og selje jorda til naboen. Det tykte dei var ein betre idé, når ho no ikkje hadde råd til nytt fjøs. Då kunne naboen drive jorda, og ho og foreldra bu i kvart sitt hus, som dei eigde sjølv.  Naboen kunne sikkert ha råd til å byggje nytt fjøs òg, og slik kunne dei sik­re at han produserte mjølk. Eller noko anna. Dei var ikkje så nøye på kva som skulle produserast med jorda.

«Kommunen og statsforvaltaren føreslo at ho heller kunne dele frå begge bustadene på garden, og selje jorda til naboen.»​

Loven i hand

Dotterbonden vart molefonken, gjekk til far sin og gret ein skvett. Skulle ho slakte garden slik at dei kunne bli buande, og heller få seg arbeid på sjukeheimen? Bondefaren tykte synd på dotter si. Han tenkte òg på far sin, og far hans før det. På arbeidet dei hadde lagd ned for å byggje denne garden.

Han gjekk til kistebotnen og fann fram sparepengane sine.

– Sjå her, prinsessa mi – ta dette og gå til ein advokat. Få han til å sende ein klage til departementet, og sei at du vil drive familiegarden vår etter dagens krav. Dine kyr skal få det like godt, eller betre, enn våre kyr hadde det.

Dotterbonden tok rådet frå far sin, og fekk ein flink advokat til å klage for seg.

Og jammen sa departementet at ho skulle få selje det gamle huset! Ho vart så glad som ho ikkje ante at ho kunne bli, og sette straks i gang med byggesøknaden til kommunen. Stort og nytt fjøs, heilt etter alle krav i alle forskrifter. Nyaste og beste teknologi. Proffe folk til arbeidet. Rådgjeving frå Tine, felleskjøpet og banken. No var det beine vegen, tenkte ho.

«Etter mykje om og men fekk ho lov til å byggje fjøset – så lenge ho lova å måle det brunt.»

Brunt, eller ingenting

Men kommunen var ikkje fullt så glade. Dette var eit stort bygg. Større og høgare enn noko som hadde stått på garden før. Derfor var det heilt naudsynt at fylkeskommunen sine folk fekk sjå til at det ikkje kunne øydelegge noko for naturen. Eller landskapet. Eller kulturminne i området. Frå fylkeskommunen kom det eit brev om at dei var uroa for korleis det skulle gå med det vakre kulturlandskapet. Det var verna, må vite, som kulturlandskap av ekstra høg verdi. Landbruksområda var nokre av dei finaste me hadde her i dette landet, og fylkeskommunen kunne ikkje la dotterbonden øydeleggje det med fjøset sitt!

Etter mykje om og men fekk ho lov til å byggje fjøset – så lenge ho lova å måle det brunt, slik at det skulle gli betre inn i landskapet. At det ikkje fanst eller hadde funnest brune hus på garden tidlegare betydde ikkje noko. Dette hadde dei god greie på i fylkeskommunen. Dei hadde jo mange år på skule, og visste godt kva som øydelegg kulturlandskapet.

Heilt trygg?

Dotterbonden hadde rista av seg irritasjonen då det kom eit nytt brev frå kommunen. Ho måtte få utarbeidd ein mobilitetsplan, slik at kommunen kunne bli trygge på at ho var trygg når ho skulle gå til og frå fjøset. Kor ho skulle parkere, og om det kanskje var ein gangveg for gutane hennar, dersom dei ville springe inn i fjøset til henne etter skulen? Planen måtte kommunen ha før dei kunne behandle søknaden.

Og så måtte ho sende inn endå ein plan. Den som viste klimautsleppa som det nye fjøset kom til å føre med seg. Det var heilt naudsynt at ho dokumenterte kor mykje CO2 som kom ut av bygginga, elles kunne ikkje kommunen behandle søknaden.

No vart ho skremd. Fekk ho ikkje lov å byggje likevel, dersom klimagassutsleppa vart for høge? Ville kommunen at ho skulle bygge av tre i staden for betong? Eller var det noko anna dei ville krevje? Og kor mykje CO2-utslepp ville kommunen tillata frå det nye fjøset? Nei, dét fekk ho ikkje svar på då ho spurde. Ho måtte berre få utarbeidd ein slik rapport. Det kosta hundre tusen kroner ekstra, men ho kunne ikkje stoppe no. Så dermed bestilte ho mobilitetsplan og dokumentasjon på klimautslepp, og tenkte at no måtte det vel vere greitt.

Eik til besvær

Men det var ikkje greitt endå. Kommunen si park- og naturavdeling hadde fått søknaden litt seint, og sende brev den påfølgjande veka. Dei hadde sett ei stor eik i tunet, og var uroa for at trafikken og vegen mellom bustaden og det nye fjøset kom for tett på det. Kunne ho vurdere å flytte heile fjøset 15- 20 meter lengre vekk frå det gamle treet? Kunne ho hyra ein arborist for å undersøkje røtene og kor langt dei gjekk, slik at ho kunne flytte fjøset etter det? Gamle eiketre er jo freda, og naturmangfaldet må bevarast for å sikre livet på jorda.

Dotterbonden reiv seg i håret. Ho hadde leika i den eika som jentunge. Eit år hadde to av ekorna i den blitt så tamme at dei åt av handa hennar. Sjølvsagt skulle eika stå. Og sjølvsagt visste både ho og faren kor langt røtene gjekk – men det nytta ikkje å fortelje parkfolka i kommunen det. Ho bad om pristilbod frå ein arborist. Tenkte at låneramma nok var overskriden, men ho kunne ikkje stoppe no.

Dyrekjøpt lærdom

Då fjøset stod ferdig kom byggjefirmaet med kake, og alle leverandørane med helsingar og blomar. Barnehagen kom på besøk, og fekk sjå kyrne bruke klømaskina. Lokalavisa laga eit stort oppslag. Alle var glade for at mjølkedrifta kunne halde fram med neste generasjon.

Frå kommunen fekk ho ein ferdigattest på fjøset, der dei åtvara henne mot å bruke fjøset til noko anna enn det var godkjend til. Det trong dei ikkje uroa seg for. Godkjenninga frå kommunen, fylkeskommunen og statsforvaltaren hadde kosta henne meir slit, tårer og uro enn noko anna i livet. Ho vakta den vel, for no hadde ho lært kva som må til for å skaffe mat til folket.

Illustrert av Ilan Sharoni