KRONIKK:

Fryktens økonomi

28. mai 2020

Skjørt: Beredskap er noe man har, ikke fordi man vet hva som vil skje, men fordi man ikke kan greie seg uten dersom noe skjer. Å legge alle egg i én kurv er en typisk uklok strategi. Foto: Istock

Christian Anton Smedshaug,
daglig leder AgriAnalyse, Første am. II NMBU

 

«Seier venter den som har alt i orden – folk kaller det hell. Nederlag er sikkert for den som har glemt i tide å treffe de nødvendige forholdsregler, dette kalles uhell».
Roald Amundsen i hans siste bok Mitt liv som polarforsker (1927).

 

Verden og ikke minst den vestlige er midt i den største økonomiske krisen siden den store depresjonen i 1929. Vårt eget lands økonomi er antatt å falle med opp mot åtte prosent og Storbritannia med tilsvarende. Hvordan det går i Italia og Spania kan vi bare gjette på. Verdenshandelen er antatt å falle med minst 13 prosent, men det kan bli opptil 1/3 om «normaliseringen» trekker ut, ifølge Verdens handelsorganisasjon. Vi er tatt på sengen – bokstavelig talt.
Vi har fått et glimrende eksempel på kostnadene ikke bare ved manglende smittevernutstyr, medisiner og respiratorer, men også ved utgiftene forbundet med manglende medisinsk etterretning om smitteland, manglende løsninger for karantene av innkomne og ikke minst praktiske løsninger for intensivkapasitet med minst mulig nedtaking av øvrig helsetilbud. Og mange av oss lurer på hvor Forsvarets sanitet og feltsykehus er hen – er det også borte? Dette hadde vært en unik anledning til å øve også denne funksjonen og åpne fjellhaller med utstyr som trenger lufting og jevn bruk.

For Norges del minner dette om situasjonen 22. juli 2011, da tilsvarende uforberedthet ble avslørt. På ett tiår har således grunnleggende svakheter ved vår modell kommet til syne. I samme tidsrom har vi også hatt en finanskrise (2008–9) og en flyktningkrise (2015). Kriser ser ut til å forekomme stadig hyppigere, og vi blir overrumplet hver gang.

Beredskap er noe man har, ikke fordi man vet hva som vil skje, men fordi man ikke kan greie seg uten dersom noe skjer. Og fra nylige hendelser og historisk erfaring vet vi at ekstreme hendelser kommer, og da blir det svært dyrt for dem som ikke har tatt nødvendige forholdsregler. Fra murens fall til i dag har ingen kriser vært forutsett og vår evne til å respondere er stadig fallende.
Vi ender derfor opp med fryktens økonomi. Det vil si at uforberedte personer tar overgripende avgjørelser under sterkt tidspress, som blir svært kostbare og ofte særs upresise grunnet manglende materiell og kunnskap. Få ressurser kan settes inn, og gjennomføringen lider under mangel på planer og tilpasset organisering.

Det er mye rimeligere å ha en fungerende stat som løpende opprettholder vitalt beredskapsmateriell og mobiliseringsplaner og -øvelser for å teste funksjoner før krisen er der. Hele denne tenkningen opphørte i stor grad i tiden etter murens fall i 1989 – da historien var såkalt over. Tidligere hadde også vårt land medisinsk utstyr i fjellhaller, feltsykehus og beredskapsplaner. Og mange som kunne øves og mobiliseres når det trengtes.

Norge hadde dessuten en større egenproduksjon av ikke minst medisinske produkter, knyttet til en relativt stor farmasøytisk sektor med Norsk Medisinaldepot (merk navnet) og selskaper som Collett Pharma og Weiders Farmasøytiske i spissen. Landet hadde kornlagre (nedlagt i 1995) og bl.a. egen gjærproduksjon, som ble flyttet til Sverige i 2004. Gjær er vel det eneste produktet butikkene reelt sett har gått tom for til nå etter nedstengingen – over hele den vestlige verden.

Vår matforsyning er heldigvis ennå ikke satt på prøve. Nå dekkes 40 prosent av kaloribehovet gjennom norsk produksjon på norske forråvarer. Med råvareimporten til kraftfôr blir dette økt til 50 prosent. Men det gjenstår fortsatt mye og en del av det kan, hvis det kniper, tas gjennom omlegging av kostholdet. For grønnsaker er snaut halvparten norskproduserte, men som følge av lavt energiinnhold er likevel energibidraget fra norskproduserte grønnsaker kun rundt én prosent. Rundt to tredjedeler av potetene er norskproduserte, men til tross for et høyere energiinnhold bidrar norske poteter med kun godt og vel tre prosent av energiforbruket. Å doble dette er relativt enkelt om man baserer seg på mer rotfrukter som kålrot, gulrot, neper, løk, mm, og større potetavlinger. Eventuelt overskudd her kan også brukes til husdyra, om det kniper.

De to viktigste kildene til energi i kostholdet er korn og melk, som utgjør henholdsvis 29 og 19 prosent av vårt energiinntak. Den totale norske kornproduksjonen er i et normalår på godt over én million tonn (i fjor 1,3 mill. tonn), der det meste av dette rent teknisk vil kunne brukes som mat, mye i form av grøt, gryn, flatbrød etc. Siden dagens forbruk av mel og bakervarer er under 500 000 tonn per år, burde det dermed være nok korn til befolkningen. Men 80 prosent av kornet vi spiser er hvete, som har begrenset dyrkningspotensial i kalde Norge. Selv om vi reduserer kravene til bakekvalitet slik at mer enn i dagens gjennomsnitt på 50 prosent kan brukes til mat, vil vi ha for lite hvete av god kvalitet i forhold til behovet. Minst halvparten vil måtte importeres, men det er mulig å spise langt mer grøt, velling og flatbrød. Siden vi har gras nok i Norge, burde vi også kunne klare å opprettholde en betydelig melkeproduksjon selv i en krisetid, men med økt dyretall fordi ytelsen trolig vil gå ned.

Kjøtt- og eggproduksjonen er den tredje viktigste kilden til energi i kostholdet med 15 prosent av daglig energiinntak. Om det blir begrenset råvareimport og/eller det norske kornet som vanligvis blir fôrkorn blir omdisponert til mat, vil denne kraftfôrkrevende produksjonen muligens måtte reduseres. Men ikke minst takket være kjøttproduserende beitedyr vil bidraget uansett være betydelig og det kan også økes.

Samtidig er det en stor reserve i fisk som i dag utgjør ca. to prosent av energiinntaket, tilsvarende et årlig konsum i Norge på snaut 120 000 tonn. Siden villfangst av matfisk utgjør minst 1 500 000 tonn i året (råvekt), og lakseoppdrett, 1 200 000 tonn, er det godt rom her. Og uansett om oppdrettslaksen lever på 90 prosent importert fôr, vil oppdrettslaksen være viktig en lang periode under utslakting, og en mindre produksjon vil kunne opprettholdes basert på norsk fôr. Basert på historiske tall fra siste krig, og Alstadheim-utvalgets beregninger, kan det anslås at fiskekonsumet i hvert fall kan femdobles til ti prosent.

Så til forskjell fra smittevernutstyr og medisiner, er matforsyningen norskbasert og med stor omstillingsevne. Det gir oss både verdiskaping i gode tider og trygghet i dårlige. Da gjenstår bare å etablere kornlager for folk og dyr, så vi har tilstrekkelig fleksibilitet for omstilling eller buffer for kortvarige kriser. Mangel på smittevern og organisering for smittsom sykdom har kostet oss mange hundre milliarder. Noen milliarder til siloer og investeringer for større produksjon i Norge burde være en selvfølge.

USAs president fra 1933–1945, Franklin D. Roosevelt, sa i 1930-årene at «det eneste vi har å frykte, er frykten selv». Og han hadde selvsagt rett. En godt forberedt stat og innbyggere har langt mindre å frykte ved uforutsette hendelser enn en stat som satser på forsynet, markedet og den globale landsbys leveringsevne. Med beredskap får vi større sikkerhet for folks helse og matforsyning, vi trenger i langt mindre grad å skade økonomien gjennom ekstreme tiltak, og det er langt lettere å ta vare på frihet og demokrati.

Kriser og beredskap dreier seg om hvordan vi i fellesskap løser kjente og ukjente problemer gjennom staten. Eller som økonomen Alfred Marshall sa: «Staten er den mest dyrebare av alle menneskelige frambringelser, og ingen anstrengelse er stor nok for å gjøre den i stand til å utføre sin oppgave på best mulig måte.» Mange funksjoner må gjenreises, hvorav de fleste ble avviklet etter murens fall i 1989 til tross for at de var basert på generasjoners dyrkjøpte erfaringer. Historien er aldri over, og frykt skyldes oftest dårlige forberedelser og ønsketenkning. Dette er lett å endre på – i hvert fall i teorien. Uhell følger den uforberedte.