MOLDROK

Koronaløft for landbruket

mai 14, 2020

Foto: Istock

 

Birger Svihus
professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NMBU. Forsker og underviser innen ernæring hos både mennesker og husdyr.
Forfatter, blant annet av boka «Spiselig».

 

Det er underlige tider. Frykten for korona gjør at grensene stenges og samfunnet går i dvale i et omfang som menneskeheten aldri før har sett. Ingen vet hva konsekvensene vil bli, annet enn at det blir dramatiske konsekvenser for vårt globale samfunn.

COVID-19 er utvilsomt et usedvanlig utrivelig virus som det er verdt å bekjempe, men det store spørsmålet akkurat nå er om kuren er mer helseskadelig enn viruset. Med unntak av Sverige, som modig tar en annen vei, satser de fleste land på å eliminere viruset i samfunnet, koste hva det koste vil. Strategien har lykkes usedvanlig godt i Norge, men seieren er bare midlertidig. Det vil komme nye utbrudd og nedlukkinger av samfunnet helt til en eventuell vaksine dukker opp om et år eller to. Svenskene satser på å la viruset kontrollert gå sin gang slik at tilstrekkelig mange blir immuniserte og viruset dør ut av seg selv. Om de lykkes, vil Sverige ha seiret en gang for alle. Men selv om det totalt sett blir mindre lidelse og død over tid, har den svenske strategien blitt kritisert for å være kynisk og umenneskelig fordi flere dør i nåværende fase. Lidelse og død nå trumfer fremtidens, uavhengig av om dette totalt sett fører til mer lidelse og død. I møte med døden virker rasjonell fornuft frastøtende på mange.

Koronakrisen forteller med andre ord vel så mye om dagens samfunnsmentalitet, som den forteller om biologiske fakta om livet. Døden har blitt så usynlig for folk i sitt livsfjerne byliv, at de finner den uakseptabel. De glemmer livets harde realiteter. Vi skal alle en dag dø. Bonden, som lever nærmere de biologiske realitetene og ser livet og dødens evigvarende sirkel i sin hverdag, har nok ofte et mer rasjonelt og realistisk syn på dette. Med opptil ti prosent dødelighet i mange husdyrproduksjoner vet bonden at livet er skjørt. Derfor undres nok mange over hysteriet og panikken som griper samfunnet for en sykdom som gir en dødelighet på under en tiendedel av dette, og som først og fremst rammer de gamle og svake. Min mor, furet og værbitt etter 87 år i kamp for livet på jorda, satte ord på dette. Viruset som herjet landet bekymret henne litt, men da hun ble fortalt at det først og fremst rammet de gamle, lyste hennes milde ansikt opp og hun utbrøt: «Å ja, men då e det jo ikkje så farlig».

Med koronakrisen minnes vi på at vi er biologiske vesener, fremdeles i stor grad underlagt de samme regler som andre levende vesener. Vi lever i et økosystem, der vi på både godt og vondt interagerer med andre organismer. Dette er en av de gode tingene som kommer ut av krisen for landbruket. Naturvitenskapen, som både landbruket og legevitenskapen tilhører, er avgjørende for å forstå hvordan vi skal forholde oss til dette faktumet. Koronakrisen minner oss med andre ord på viktigheten av å forstå livets kjemi, og øker respekten for alle yrkesgrupper innen naturvitenskapene. Det heies på de store internasjonale legemiddelselskapene og universitetsforskerne som jobber iherdig med å utvikle en vaksine. Vaksinemotstanderne hører man ikke lenger noe til. Kritikken mot vitenskapsbasert, høyproduktiv matproduksjon ser også ut til å ha forstummet.

Koronakrisen har også gjort det krystallklart for alle hva som er vesentlig i livet. Mat på bordet er viktigere enn helgemoro i Barcelona. Med andre ord betyr koronakrisen et sterkt tiltrengt løft i status for landbruk og matproduksjon. Og denne kom i grevens tid, akkurat idet en perfekt trippelstorm av kritikk av dyrs lidelse, klimagassutslipp og fortrengning av naturen var i ferd med å ramponere norsk matproduksjon. Klimakuren for landbruket ser ut til å være lagt død. Nå stuper jo uansett de fossile utslippene som egentlig er årsaken til klimaendringene. Statusøkningen merkes allerede. Søkningen til høyere utdanning innen landbruksfag økte med hele 18,4 prosent til fristen nå i april i forhold til i fjor.

Men de gode nyhetene for landbruket stopper ikke der. Ingen har unngått å legge merke til hvor skjørt det internasjonale handelsregimet er, ikke minst for den typen politisk innblanding som ryster systemet nå. Romania eksporterer for eksempel hele 80 prosent av sin kornproduksjon og vil aldri ha noe problem med å fø seg selv. Likevel la myndighetene ned et totalt eksportforbud. Andre store eksportland for korn og andre viktige matvarer som Russland, Kasakhstan og Vietnam har også lagt ned eller har truet med å legge ned eksportforbud. I landene vi importerer over 90 prosent av frukten og godt og vel halvparten av grønnsakene vi spiser fra, gjør reiseforbudet at de lavtlønnede utenlandske arbeiderne fra fattige land ikke kommer. Det gule underjordiske aspargesskuddet er nå blitt grønn plante i Tyskland, og sellerien blomstrer i Italia. Nå forstår plutselig de fleste hvorfor norsk matproduksjon er viktig for landets sikkerhet.

Og som om ikke det skulle være nok, demonstrerer hele den unike norske landbruksmodellen sin styrke i denne tiden. Mens amerikanske melkeprodusenter nå slår ut 14 millioner liter hver dag fordi markedet plutselig ikke bruker så mye melk, klarer norsk landbruk takket være samvirket og et godt samspill mellom myndighetene og landbruket i stor grad å unngå at maten kastes. Sjelden har bonden og den norske landbruksmodellen fremstått i et bedre lys.

Som min sindige mor ville sagt: Ingenting e så gale at det ikkje e godt for någe.

Share This