KOMMENTAR

Tilgi dem ikke

okt 8, 2020

Stø kurs: Bondelagets nye næringspolitiske program representerer en tydelig mangel på vilje til å rette et kritisk blikk mot seg selv og mot de systemiske strukturene som fører til gjengroing, lavere selvforsyning og nedlagte gårdsbruk, skriver forfatteren. Her fra årsmøtet i Bondelaget 30.september. Foto: Norges Bondelag

Norges Bondelags nye næringspolitiske program kan lure deg til å tro at det jobbes for endringer i det norske landbruket. Men under overflaten er oppskriften velkjent: mer av det samme gamle, og en rak vei rett mot stupet.

Mari Austvoll Gjengedal,
samfunnsgeograf, landbruksrådgiver og småbruker i Samnanger

For den uinnvidde leser, kan det nylig vedtatte næringspolitiske programmet for 2020-2024 høres tilforlatelig ut. Norges største bondeorganisasjon jobber for fortsatt landbruk i hele landet. Vi skal «benytte mest mulig av våre egne jordressurser i Norge», og jobbe for «inntekter og rammevilkår som gjør det attraktivt for norske bønder å produsere mat». Ikke minst: matproduksjonen skal være bærekraftig. Både økonomisk, sosialt og miljømessig. Dette høres jo bra ut. Eller?

Ved første øyekast er det lite kontroversielt å finne på overflaten av det 13 sider lange dokumentet. Slik er det jo ofte med politiske dokumenter. Hensikten er å presentere politikk det er vanskelig å være uenig med, som virker visjonær, men samtidig er så allmenngyldig at den favner bredt. Men som ofte ellers, ligger djevelen i detaljene.

Det virkelige spørsmålet er hvorfor vi trenger så mye proteiner i utgangspunktet.

Problematiske proteiner

En slik detalj er ordet proteiner. Produksjon og tilgang til proteiner er en viktig sak i dette programmet. Bondelaget har tatt forbrukernes signaler og skjønner at kraftfôr med importert soya ikke er stuerent. Derfor vil de «arbeide for at en størst mulig andel av fôret til norske husdyr er produsert i Norge». De mener også at «bruken av soya fra land med regnskog bør avskaffes som proteinkilde innen 2030.» Dette burde være en vinneroppskrift for å få folket med seg, deriblant flere norske miljø- og forbrukerorganisasjoner som i en årrekke har arbeidet for mindre soyaavhengighet i det norske landbruket.

En skal selvsagt ikke underkjenne at det vil kunne gjøre en stor forskjell for regnskogen og for landløse småbønder i Brasil dersom norsk landbruk faser ut importert soya. Det vil også kunne ha positive effekter for norsk verdiskaping i form av flere arbeidsplasser og mer nasjonale verdikjeder. Men det virkelige spørsmålet er ikke hvordan vi skal opprettholde proteinnivået uten import. Det virkelige spørsmålet er hvorfor vi trenger så mye proteiner i utgangspunktet. Dette spørsmålet, som i sin essens retter et kritisk blikk mot hele fundamentet norsk landbrukspolitikk er basert på, hopper Bondelaget galant bukk over. Selvsagt med god grunn.

Svaret på spørsmålet er naturligvis volum. Effektivisering. Høy ytelse. Bondelaget har selv vært blant de viktigste arkitektene for dagens politikk. Det stilles ikke spørsmål ved hvorvidt vi faktisk trenger å opprettholde det høye forbruket av protein- og kraftfôrvarer fordi en endring i motsatt retning ville medført lavere ytelse per dyr, som videre ville gjort det umulig å opprettholde volumet i matproduksjonen innenfor dagens struktur. Derfor er en diskusjon om reell systemendring og spørsmål ved grunnleggende strukturer ikke ønskelig.

Bondelaget har selv vært blant de viktigste arkitektene for dagens politikk.

Mer produksjon på færre hender

Det er verdt å merke seg at når det i programmet er snakk om å opprettholde matproduksjonen i Norge, er det aldri snakk om å gjøre dette ved øke antall bønder. Man skal «forhindre nedgang av jordbruksareal, og på den måten sikre landbruk over hele landet» (min uthevelse), og man skal gjøre det «attraktivt for norske bønder å produsere mat». Men det er aldri snakk om å reversere utviklingen, som er den virkelige trusselen mot det norske landbruket: Nedleggelsen av gårdsbruk og den stadige avskallingen av bønder. Når Norges Bondelag vil «arbeide for å styrke arbeidsdelinga i norsk jordbruk og legge til rette for optimal utnyttelse av de enkelte arealene», handler det ikke (som en kanskje kunne tenke seg) om at en ønsker å dele arbeidet på flere hender. Det handler ikke om at man vil ha flere bønder i næringen som kunne ha drevet alle de bratte, små og tungdrevne arealene i hele landet. Nei, det handler om en stadig befesting av kanaliseringspolitikken som et ubevegelig grunnfjell i landbrukspolitikken.

«Grovfôrbaserte produksjoner er bærebjelken i distriktene og kornproduksjon dominerer i mange av de beste jordbruksområdene », sies det. Bondelaget vil styrke kornøkonomien, samtidig som lønnsomheten for grasarealene i distriktene bedres. Men så kommer gullkornet: «For å ha et størst mulig marked for norsk landbruk totalt må også hensynet til de kraftfôrkrevende produksjonene ivaretas i avveiningen mellom kornpris og virkemidler for å sikre bruk av grasareal.»
Hva i all verden betyr nå egentlig dette? På godt norsk betyr det at man står i en umulig spagat. At man anerkjenner at det er umulig å kombinere en styrket økonomi for kornbønder med de økonomiske interessene til kraftfôrkrevende næringer. Hvilket betyr at man enten må ty til store prisnedskrivinger, eller at man i realiteten bare fortsetter som før. Et godt kompromiss gjør som kjent alle misfornøyd. Men hvordan Bondelaget har tenkt å sørge for at det skal være lønnsomt å bruke arealene i hele landet, uten å samtidig ta et nødvendig oppgjør med bruken og tilgjengeligheten av billig kraftfôr (som i sin tur gjør det mindre rasjonelt å bruke norske arealer), er for meg en gåte. Dette er et motsetningsforhold det ikke er mulig å løse, uansett hvor mye Bondelaget prøver gjennom unnvikende ordelag.

Mye usagt

Likevel er kanskje det mest interessante med Bondelagets næringspolitiske program, ikke det som står på og mellom linjene, men tvert imot alt som ikke blir sagt. Det snakkes om bruk av arealer, men ikke hvem og hvor mange som skal bruke dem. Det snakkes om at bonden skal ha en bedre inntekt, men det nevnes ikke at prisen vi betaler for at én bonde skal bli «stor» – altså at han investerer i større fjøs, kjøper større kvoter og tar på seg større gjeld – er at mangfoldige andre blir nødt til å legge ned. Det snakkes om jordvern og om å forhindre nedbygging av arealer, men ikke om alle arealene som allerede ligger brakk fordi det ikke lenger er økonomisk rasjonelt å ta dem i bruk. Det snakkes om å jobbe for et styrket importvern, men ingenting om å ta i bruk det store handlingsrommet i det allerede eksisterende tollvernet. Det snakkes om bærekraftig bruk av jord i hele landet, men ingenting om helt sentrale strukturreverseringer som er nødvendig for å bidra til denne bruken, for eksempel reduksjon av kvotetaket for melk eller konsesjonsgrensene for svin og kylling.

Vet det jevne bondelagsmedlem hva de er med på å bidra til?

Stø kurs

Der man kunne valgt å ta et oppgjør med retningen i dagens landbrukspolitikk, er programmet en helhjertet støtte til politikken som har vært den norske vinneroppskriften i flere tiår, og som på effektivt vis nesten har halvert antall bønder de siste tjue årene. Språklig sett er det en imponerende oppvisning i å virke visjonær, samtidig som man befester status quo. Det er rungende i sin stilltiende støtte til fortsatt strukturrasjonalisering og høyere produksjon på stadig færre bønder. Det er en øvelse i å gi inntrykk av at en løser problemer, uten å egentlig gå til roten av problemene. Det representerer en tydelig mangel på vilje til å rette et kritisk blikk mot seg selv og mot de systemiske strukturene som ubønnhørlig kverner i retning av flere gjengrodde arealer, fraflyttede bygder, lavere reell selvforsyning og nedlagte gårdsbruk, med unntak av noen få bønder som produserer seg i hjel.

At Bondelaget ikke presenterer noen nye og tydelige alternativer til gjeldende politikk, er langt fra overraskende. Blant organisasjonens ledelse må man anta at det er full forståelse for den dominerende retningen og de bakenforliggende mekanismene: for å lage omelett, må man knuse noen, eller i dette tilfellet, ganske mange egg.

Språklig sett er det en imponerende oppvisning i å virke visjonær, samtidig som man befester status quo.

Alle om bord?

Det som derimot er vanskeligere å forstå, er den tilsynelatende store oppslutningen politikken har fra Bondelagets egne medlemmer. Det er en stor variasjon i medlemsmassen, men brorparten av medlemmene vil jeg anta at selv driver typisk norske små og mellomstore bruk, de samme brukene som den gjeldende landbrukspolitikken i realiteten har som mål å legge ned. Vet det jevne bondelagsmedlem hva de er med på å bidra til? Forstår de at det de trofast vedtar og støtter opp om, er et lokomotiv som i full fart kjører i retning av nedleggelse av deres egne jobber? Vestlandet er bare en av flere store regioner i landet hvor man praktisk talt ikke vil ha noen aktive gårder igjen om dagens politikk får fortsette noen tiår til. Hvorfor ønsker bondelagets medlemmer å bidra til dette?

Den gjentakende melodien for norsk landbruk har i lang tid vært at det skal effektiviseres, og det har det blitt gjort til gangs. Vi er langt færre bønder, og hver enkelt bonde produserer langt mer enn før, på enkelte områder for mye. Men til hvilken pris? Der realinntekten til bonden burde økt, har den stått på stedet hvil eller sunket. Utgiftene og gjeldsgraden har gått opp.

Trenger ny medisin

Noen definerer galskap som å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat. En ensporet effektiviserings- og volumtankegang har låst oss inn i et spor det viser seg vanskelig å komme ut av, og Bondelagets nye næringspolitiske program er ikke til hjelp. Om mangelen på endringsvilje skyldes galskap, dumskap eller noe helt annet, er uvisst. Men det burde synes klart at veien ut av uføret ikke innebærer å bruke mer av den samme medisinen som forårsaket sykdommen. Det kan dessverre se ut til at vi vil måtte vente lenge dersom vi skal vente på at Bondelaget skal ta dette innover seg.

Share This