TINE øker fettbetalinga fra 5 øre til 8 øre per 1/10 over 4,0 fra nyttår. Dette gjør det mer lønnsomt å fôre for høyere fettprosent i melka.
Line Bergersen og Jon Kristian Sommerseth – TINE
I denne artikkelen skal vi se på hvordan melkefettet dannes og hva som er forutsetningene for en god fettprosent i melk.
Det hele starter i vomma
Vomma er på mange måter kuas motor. Her lever mikrobene som omdanner graset til næringsstoffer som kua kan nyttiggjøre seg. Mikrobene bryter ned protein og karbohydrater til eddiksyre, propionsyre og smørsyre. Disse er kortkjeda fettsyrer, som også kalles flyktige fettsyrer (VFA). De bidrar med 50-70 % av den samlede mengde absorberte næringsstoffer fra fordøyelseskanalen.
Betydningen av fôrrasjonens sammensetning
Gjæringsmønsteret i vomma endrer seg når rasjonssammensetningen endres. Generelt domineres gjæringa av eddiksyre, som utgjør 50-70 % av den molære konsentrasjonen av VFA. Eddiksyre er i all hovedsak et produkt av nedbrytingen av NDF (fiber). Propionsyre dannes under nedbrytingen av stivelse, og utgjør 15-40 % av den molære konsentrasjonen, mens sukker brytes ned til smørsyre som utgjør 5-20 % av den molære konsentrasjonen. Mikrobene som bryter ned NDF er følsomme for pH-svingninger i vommiljøet. Derfor vil en høy andel av stivelse (kraftfôr) i rasjonen være ugunstig, siden propionsyra som dannes under nedbryting av stivelse er surere enn eddiksyre og smørsyre, og kan føre til lavere pH i vomma enn det som er optimalt. Dette vil igjen gi seg utslag i mindre effektiv nedbryting av NDF til eddiksyre.
Oppyggingen av melkefett
Melkefettet kommer fra hovedsakelig tre kilder. Den ene er eddik- og smørsyre produsert i vomma, den andre er fett fra fôret og den tredje er fett fra mobiliserte kroppsreserver. Mobiliserte kroppsreserver og nedbrutt fôrfett fraktes via blodet til juret der de inngår i melkefettet. Eddik- og smørsyre som ender opp i juret går inn i en prosess som heter de-novo syntesen. I denne prosessen kobles eddik- og smørsyre sammen til lengre fettsyrer som man finner i melkefettet. Melkefettet til drøvtyggere er unikt siden det har en høy andel kortkjeda fettsyrer, og alle disse fettsyrene kommer fra de-novo syntesen. For å få en høy fettprosent i melk er det altså viktig at mikrobene i vomma produserer tilstrekkelig med eddiksyre og smørsyre. Dette oppnår man med en grovfôrrik fôrrasjon med nok fordøyelig fiber og også nok sukker. For at mikrobene skal få god tilgang på energi slik at nedbrytingen av NDF blir mest mulig effektiv, er det viktig med et kraftfôr tilpasset grovfôrkvaliteten, og som tildeles i riktige mengder. For store kraftfôrmengder vil øke andelen propionsyre i vom, som er negativt for vomfordøyeligheten av NDF. For lave kraftfôrmengder vil redusere energitilførselen til vommikrobene og gjøre nedbrytinga mindre effektiv.
Fettprosent i melka og grovfôrkvalitet 2011 vs 2012
Hvis man sammenligner fettprosenten i melka (fra region Sør) for oktober måned i 2011 mot 2012 har den steget fra 4,16 % til 4,23 %. Den samme endringen ser vi også fra september til oktober i år. Høgere ytelse gir normalt en uttynningseffekt på tørrstoffet i mjølka, og 1000 kg økning i avdrått gir i snitt 0,07 % lågere fett. Fra og med juni 2012 ligger ytelsen per ku i kukontrollen betydelig over ytelsen fra 2011, samtidig som fettet altså er høgere. Kan årsaken ligge i ulikhet i grovfôrkvaliteten?
Fordøyelighet av organisk stoff, %
Tidligere i artikkelen står det nevnt at eddiksyre, som et produkt av nedbrutt fiber, er en viktig byggestein for fett. Det er derfor interessant å se på ulikheter i surfôrkvalitet mellom de to årgangene og hvordan dette kan slå ut på opptak og fordøyelse av fiber. Innholdet av fiber i fôranalysen er uttrykt som NDF. En del av NDF er ufordøyelig, og denne uttrykkes som iNDF. Middeltall for de to åra viser at innholdet av NDF er mye høgere i grovfôret fra 2011 enn i 2012. Ser vi på hvor mye fôr ei ku maksimalt kan ta opp (fylleverdi, lavere tall indikerer større opptak), blir dette bl.a. beregnet ut fra innhold av fiber i fôrrasjonen og fordøyeligheten av organisk stoff. Årets fôr har i snitt en høgere fordøyelighet i forhold til 2011. Dette i kombinasjon med et lågere fiberinnhold vil gi grunnlag for et høgt grovfôropptak. Et høgt grovfôropptak gir grunnlag for å kunne spare kraftfôr, og her ligger nok nøkkelen til å oppnå ei gjæring som gir mye eddiksyre til vomma. Skal en oppnå denne effekten, er det imidlertid viktig at kraftfôrnivået er tilpasset grovfôret. Bruker en samme kraftfôrmengde til gjennomsnittsfôret i 2012 som til gjennomsnittsfôret i 2011, vil en gi dårlige forhold for vommikrobene, med dårligere fiberfordøyelighet og lavere fettproduksjon som resultat.
Effekt av sukker
Sukkerinnholdet i grovfôret er en viktig kilde for smørsyregjæring i vomma, og dermed også viktig for fettproduksjonen. I tabellen ser vi at spesielt 1. slåtten fra 2012 ligger langt over 2011 i sukkerinnhold. Innholdet av sukker i surfôret er delvis avhengig av værforhold ved og forut for slåtten. Solrikt vær vil gi et høgt sukkerinnhold. Deretter er det viktig å ta vare på det sukkeret som finnes i utgangspunket, gjennom gjæringsprosessen. Ei begrensa gjæring oppnår vi ved å tilsette syrebaserte ensileringsmidler til direktehausta og svakt fortørka fôr. Fortørking er også en god måte å begrense gjæringsintensiteten og bevare sukkeret i fôret på. Det er absolutt aktuelt å bruke ensileringsmiddel i fortørka fôr også, men da først og fremst for å hindre proteinnedbryting og hindre muggdannelse i fôret. Vi ser at analysene fra 2012 i snitt har et noe høgere tørrstoffinnhold enn de fra 2011. Et lavt sukkerinnhold gir lavere tilførsel av energi til vomma, som må kompenseres med et høyere kraftfôrnivå. Dette gir som tidligere nevnt en endring i forholdet mellom de ulike flyktige fettsyrene i vomma med en høyere produksjon av propionsyre som kan slå negativt ut for vommiljøet.
Konklusjon
Nøkkelen til å produsere melk med et høyt fettinnhold er ei velfungerende vom. Godt grovfôr med høy fordøyelighet er et godt utgangspunkt for å oppnå dette. Imidlertid er det jo sånn at man har det grovfôret man har enten det er godt eller mindre godt. Med analyser av grovfôret kan en lettere komponere fôrrasjoner som bidrar til best mulig utnyttelse av fôret til melk, fett og protein.
Stikkord denne saka: Fôr, Storfe