Tilskuddsfôr til kviger på beite

Selv om det ikke ser veldig grønt ut ute i skrivende stund, blir det snart vår,
og igjen tid for å slippe dyr på beite. Det kan være lurt, å allerede nå, ha en plan
for hvordan en skal sikre at dyra får riktig mengde mineraler, når den tid kommer.

Ingrid Ropeid
Salgskonsulent storfe og tilskuddsfôr FKRA

Mineraler og vitaminer inngår i og styrer livsviktige funksjoner i kroppen som stoffskifte, reproduksjon og bevegelse. Mangel på disse kan i verste tilfeller gi kjente alvorlige produksjonssykdommer som melkefeber og graskrampe, eller gi mindre og mer diffuse utslag som tapt tilvekst, redusert ytelse, dårligere immunforsvar og generelt svekket helse.

Mineraler deles opp i makro- og mikromineraler. Makromineraler er de mineralene dyra trenger størst mengde av og behovet er ofte oppgitt i gram per kilo tørrstoff i en fôrrasjon. Mikromineraler er da de mineralene som det ikke er behov for i like store mengder. Disse er ofte oppgitt i milligram. Når det gjelder vitaminer til drøvtyggere, er det de fettløselige vitaminene, vitamin A, D og E, det er behov for å få tilført. Det er mest ved innefôring en trenger å fokusere på tilførsel av disse i rasjonen. Ferskt, grønt gras inneholder mye E-vitamin og også karotin som i vomma omdannes til A-vitamin. D-vitamin dannes i huden på dyra ved sollys. De vannløselige vitaminene, som B og C vitamin, vil dyra generelt få tilført gjennom mikrobeaktiviteten i vomma.

Trenger dyra tilskuddsfôr på beite?

Hvis vi ser på grovfôranalyser og analyser av beitegras, varierer innholdet av mineraler veldig mye. For å finne ut hvor mye mineraler vi kan forvente at det er i beitegraset har jeg sett i, Fôrtabell 2008, som er utgitt av Universitetet for miljø og biovitenskap i samarbeid med Mattilsynet. Her er det kun makromineraler for beitegras, og det er få prøver, som gir grunnlag for tallene. Andre tall vi har, som kan være relevante, er resultater av grovfôrprøvene fra Rogaland, analysert på laboratoriet til FKRA. Disse prøvene viser en mer lokal tilnærming enn fôrtabellen som er et snitt for hele landet. Når det gjelder normer og behov av mineraler til kviger, har jeg brukt NRC (National Research Council, USA). Se tabellene for sammenligning av gjennomsnittsinnhold og normer.

Når en sammenligner tallene i tabellene, ser det faktisk ikke så helt verst ut for makromineralene. Vi er litt på grensen til de yngste dyra når det gjelder kalsium og fosfor. Samtidig kan det se ut som vi nærmer oss minimum når det gjelder magnesium. Det verdiene fra grovfôranalysene ikke sier noe om, er variasjonen. Kalsium er et av de viktigste, om ikke det viktigste, mineralet til dyr i vekst. Kalsium sikrer god beinbygning og mangel på kalsium kan gi dårlige bein, deformert skjelett og nedsatt fôropptak og tilvekst. Fosfor er også et mineral som er viktig for beinbygning, og også her varierer tallene. Det laveste tallet fra analysene var 1,6 g/kg tørrstoff. Magnesium har også betydning for beinbygninga, og er i tillegg veldig viktig for muskelfunksjonen. Mangel på magnesium vil kunne gi den kjente sykdommen graskrampe som gir lammelser i musklene.

Normene sier ikke noe om er samspillet mellom noen av mineralene, når det gjelder opptaket av dem. Selv om en i snitt skulle tro at dyra er dekka på de viktigste makromineralene, blir det store spørsmålet om en tør å ta sjansen på at beitegraset på akkurat ditt beite ligger på gjennomsnittet.

For mikromineraler er det kobber, sink og selen som skiller seg ut i forhold til behovet. Kobber er et mineral som inngår i en rekke enzymer, og mangel på dette vil kunne gi en rekke symptomer, bl. annet, diarè, nedsatt appetitt og tilvekst. Kobber er et mineral, en utfra dette, absolutt bør gi tilskudd av. Sink, er det neste mineralet det ser ut til å være lite av. Sink har betydning for hud og cellevekst. Mangel kan føre til feil i horndannelse som kan gi utslag i klauvhelsa og gi nedsatt evne til sårheling. Som med kobber vil det også påvirke appetitt og tilvekst negativt. Selen er et mye omtalt mineral som det har vært fokus på den siste tiden. Grovfôrprøvene bekrefter at det er stor sannsynlighet for mangel på selen dersom dyra ikke får dette som tilskudd. Selen er sammen med E-vitamin en antioksidant som tar vare på celleveggene i kroppen. Mangel på selen kan gi symptomer som tap av muskelmasse, tilbakeholdt etterbyrd og nedsatt appetitt og tilvekst. Oppsummert mener jeg at tilskudd av disse tre mineralene bør være en selvfølge for å sikre god appetitt og tilvekst på kvigene på beite.

Tabell 1. Innhold og behov for makromineraler

	Innhold i beite, Fôrtabell 2008 (g/kgTS)	Innhold 1.slått 2012 Rogaland snitt-tall (g/kgTS)	Behov kviger, NRC (g/kg TS)
Kalsium	3,5-5,3	4,2	5,2-2,9*
Fosfor	3,5-4,8	2,9	3,1-2,3*
Magnesium	2-2,5	1,8	1,6
Natrium	0,5-0,8	1,8	1
Kalium	25-35	22,8	6,5
Klor	12-20	9,7	2
Svovel	2,5-2,9	2,1	1,6

*Ulikt behov i forhold til alder og vekt på dyra. Dyra har størst behov i starten og dette avtar med økt alder/vekt.

Tabell 2. Innhold og behov for mikromineraler

	Innhold 1. slått 2012 Rogaland (mg/kg TS)	Behov kviger, NRC (mg/kg TS)
Jern	231	50
Kobolt	0,1	0,1
Kobber	5,2	10
Mangan	71	40
Sink	34,5	40
Jod	0,3	0,25
Selen	0,07	0,3

Hvordan tildele tilskuddsfôret?

Mineralbøtter/steiner
Dette er bøtter og slikkesteiner som skal inneholde det dyra trenger av makromineraler, mikromineraler og vitaminer. Disse er veldig praktiske, settes ut på beitet og erstattes når de er tomme/spist opp. Husk å les innholdsfortegnelsen! Det er varierende innhold og også varierende forventet opptak. Noen bøtter/steiner inneholder en del mer bærestoff som korn og melasse i tillegg til mineraler og vitaminer enn andre. Disse krever nødvendigvis et høyere opptak enn de som inneholder mindre bærestoff. Ofte vil det være økonomisk å velge et produkt som inneholder lite bærestoff og derfor er drøyere i bruk.

Pulver i automat
Av automater er nok den mest utbredte her i området microfeederen. Dette er en eggformet automat som står på beitet sammen med dyra. Den har et lodd i bunn som gjør at den er vanskelig for dyra å velte og vil også beskytte tilskuddsfôret for regn. Denne kan fylles med tilskuddsfôr i pulverform tilpasset appetittfôring. Tilskuddsfôr som ikke er tilpasset appetittfôring, kan inneholde en del smaksstoff for at dyra skal få smaken på det. Mye smaksstoff kan føre til at dyra spiser altfor mye om det blir gitt i fri tilgang.

Saltslikkestein
De vanligste saltslikkesteinene på markedet i dag inneholder mikromineraler og vitaminer. Saltslikkesteiner er ikke et fullgodt tilskuddsfôr, men vil være en forsikring om at dyra får i seg viktige mikromineraler som kobber og selen i tillegg til salt.

Bolus/vomkapsel
Det er blitt mer og mer vanlig å gi dyrene kapsler som inneholder bestemte eller en blanding av flere mikromineraler før beiteslepp. I likhet med saltslikkestein inneholder disse kun mikromineraler og mangler makromineralene. De er derfor ikke fullgode tilskuddsfôr.

Pass på opptaket!

Uansett hvilken tildelingsmetode en velger er det viktig at en overvåker opptaket om en skal gi tilskuddsfôr etter appetitt. Erfaringsvis kan dyra de første ukene ta opp mer tilskudd enn de trenger. Dette pleier å jevne seg ut etter hvert, men det bør ikke overstige det som er oppgitt som maksimum opptak på forpakning. Opptaket av mineraltilskudd kan beregnes ved å dele vekt av tilskuddsfôr på antall dager og antall dyr på beitet. Dersom dyra eter mer eller mindre enn anbefalt på pakningen, bør en vurdere plasseringen av tilskuddet. Står dette nært vannkilden? Tilskudd inneholder ofte en del salt som gjør at dyra blir tørste. Er vann lett tilgjengelig fra stedet de spiser tilskudd, kan de spise for mye. Sett derfor tilskuddet lenger fra vannkilden om opptaktet er for stort. Er opptaket for lite, gjør en omvendt og flytter tilskuddet nærmere vannkilden. Flere har også erfart at opptaket av tilskuddsfôr blir dårligere om en har saltslikkestein i nærheten av tilskuddsfôret. Opptaket av tilskuddsfôr reguleres ofte av saltbehovet og saltet er mer konsentrert i en saltslikkestein, sammenlignet med et fullverdig tilskuddsfôr. Derfor kan dyra i noen tilfeller velge saltslikkesteinen framfor tilskuddsfôret. Jeg ville anbefalt å starte å gi tilskuddsfôr uten bruk av saltslikkestein i tillegg, og heller sette ut saltslikkestein om en ser at dyra spiser mer tilskuddsfôr enn anbefalt.