Forlokkende: Mjølkekyr av kombinasjonsrasen Simmental

– Nå håper jeg Bondelaget og Småbrukarlaget vil jobbe for å utvikle norsk landbrukspolitikk i en sveitsisk retning, sier rogalandsbonden Erik Øvrebø, på studietur til alpelandet.

Ole G. Hertzenberg, frilanser

– Det vi har sett og hørt her nede er overbevisende: Grønt og vakkert overalt. Og sveitserne får i praksis dobbelt så mye i produksjonsstøtte som oss, sier Erik Øvrebø.

Mjølkebonden håper at Bondelaget og Småbrukarlaget seriøst vil jobbe for å utvikle norsk landbrukspolitikk i en sveitsisk retning.

– Flytt produksjonsstøtten fra produksjonsavhengig til produksjonsuavhengig støtte, oppfordrer Øvrebø.

Mye felles: Mjølkeprodusentene Armin Wildauer fra Zillertal og Erik Øvrebø fra Bokn fant raskt tonen.

Sammen med kona Berit, yngstesønnen Lars Erik og 15 andre Norturabønder tilbrakte Erik ni sommerdager på studietur i Alpene og Nord-Italia. Hjemme på øya Bokn, mellom Stavanger og Haugesund, har familien en mjølkekvote på 300 000 liter. I tillegg driver de full konsesjon på gris.

– Det vi har sett her i Sveits gjør inntrykk og jeg gjør meg jo noen tanker om hva vi burde endre hjemme i Norge. Det at Sveits – i motsetning til Norge – utbetaler produksjonsuavhengig støtte til jordbruket (for eksempel. per arealenhet, journ.meld.) er jo hovedgrunnen til at det ser så velpleid ut overalt; det er jo grønt, nyslått og vakkert helt til fjells.

Det samme erfarte turfølget også i Østerrike der de besøkte flere mjølkeprodusenter. Østerrike har omtrent de samme ordningene som i Sveits. Forskjellen er at Østerrike som EU-land kan nyte godt av både EU-midler og nasjonale støtteordninger.

Får godt betalt

I Sveits slår bøndene rundt gjerdestolper, langs veikanter og bekkedrag. Og de får godt betalt for det. Slik er det ikke i Norge i dag, påpeker Erik.

– En av utfordringene i Norge er at landbrukspolitikken ikke stimulerer til økt grovfôrproduksjon. I dag er hovedfokus i mjølkeproduksjonen høyest mulig ytelse. Dette fører i graslandet Norge til at det er lønnsomt å bruke relativt mye kraftfôr. Et skikkelig paradoks for graslandet Norge, det der.

Kan kompensere for Jarlsberg

Til neste år faller eksporttilskuddet til Jarlsberg-osten bort og mjølkeproduksjonen må reduseres med opptil 100 millioner liter mjølk. Debatten om hvordan reduksjonen skal gjennomføres er for lengst i gang. Erik vil gjerne ha et ord med i laget.

– Jeg synes dette kan være et bra tidspunkt for å vurdere den sveitsiske modellen – med mindre fokus på ytelse, økt bruk av grovfôr og mindre bruk av kraftfôr. Dette kan vi få til gjennom en omfordeling på tilskuddssiden; redusere tilskudd per dyr og øke tilskudd per dekar. Det betyr mindre gul støtte og mer grønn støtte, (se fakta-boks), noe WTO aksepterer.

– Økt kraftfôrpris vil også stimulere til mer grovfôr?

– Jo, men det vil kunne forrykke balansen mellom kornområdene og grasområdene. Det bør vi unngå. Da har jeg mer sans for å redusere mjølkeprisen noe og kompensere dette bortfallet gjennom å øke produksjonsuavhengige tilskudd. For forbrukerne ville det komme ut på ett; litt billigere melk og litt mer skatt. Dette ville stimulert til mer grovfôrbruk samtidig som mjølkas konkurransekraft i dagligvarehandel ville bli styrket, mener Erik.

Flytt tilskudd fra gul til grønt

Bonden vedgår at han selv bruker relativt mye kraftfôr, og forklarer:

– Jeg gjør jo ikke annet enn å tilpasse meg de rammebetingelsene næringen opererer under. I dag er den riktige tilpasningen å bruke mye kraftfôr. Om rammene endres i retning av det jeg foreslår, vil jeg selvsagt redusere kraftfôrforbruket. Jeg må si at jeg i løpet av denne uka har blitt inspirert til å tenke nytt. På meg virker det veldig fornuftig det de har gjort i Sveits; å plassere mer av pengestøtten i «grønn boks» ville jo gjøre jordbruket mer robust.

Erik tror likevel ikke det er mulig å fullt kopiere det sveitsiske systemet.

– Til det er forutsetningene for forskjellige. Men jeg håper myndighetene og bondeorganisasjonene seriøst vil vurdere å utvikle norsk landbrukspolitikk i en sveitsisk retning.

– Gårdsturisme er en nødvendighet

Gode støtteordninger til tross, for de sveitsiske bøndene Meinrad og Maria er turisme i ferd med å bli en helt nødvendig del av inntekstgrunnlaget.

I 12 sommeruker – fra begynnelsen av juni til månedsskiftet august/september – tilbringer familien Koch tiden her oppe på setra på 1 400 meter over havet. 40 kyr gir 600 liter melk per dag som daglig foredles til 60 kg ost i det fire år gamle ysteriet som ligger vegg i vegg med fjøset. Siden osten ystes på upasteurisert mjølk er det ikke tillatt å fôre med silofôr.

– Silo kan inneholde smørsyrebakterier som kan gjøre osten uspiselig. Bare godt tørket høy og kraftfôr duger, hevder de.

– Osten selges delvis fra setra, delvis fra gårdsutsalget nede i byen og delvis via Coop-kjeden. Her oppe på setra tar vi 150 kr per kg, og nede i sentrum (i byen Appenzell) får vi 50 kr mer, forteller Meinrad.

De andre 40 ukene i året holder både mennesker og dyr til nede i byen, 6 km borte og 700 høydemeter lavere hvor de driver 200 dekar jord.

Produksjonsuavhengig støtte

I Sveits er det meste av produksjonsstøtten til bøndene produksjonsuavhengig, det vil si at det meste utbetales per arealenhet. Dette i motsetning til i Norge, der det meste utbetales per dyr, per kg kjøtt eller liter mjølk (se fakta-boks). Familien Koch mottar støtte for kulturlandskapspleie, god dyrevelferd, for å bevare spesielle trær, for ikke å bruke plantevernmidler, holde blomstereng osv. Samlet mottar Maria og Meinrad hele 750 000 kr per år. Det er de fornøyd med. At det ikke finnes noe system i Sveits som garanterer bøndene avsetning for melken, bekymrer Meinrad lite:

– Produktene våre er så gode at de selger seg sjøl, hevder han, med et stort smil.

Høye leiepriser

– I Norge utbetales produksjonsstøtten per dyr og volum/vektenhet – i Sveits hovedsakelig per arealenhet. Er du fornøyd med dette systemet?

– Ja, det er et godt system. Men det har, som alle systemer, noen svakheter. Enkelte større gårdsbruk kan i dag motta opp mot 4,5 millioner kroner i støtte. Det er alt for mye og det vurderes derfor nå å senke maksgrensen til to millioner kroner. At arealstøtten er såpass høy har jo også den bieffekten at jordleieprisen er blitt svært høy. Her i området ligger den på opp mot 1 800 kr/da, forklarer Meinrad.

– Turisme er framtiden

Etter at de for fire år siden bygde nytt fjøs og ysteri på setra har Meinrad og Maria satset på turisme. For 300 kr per person får turistgrupper omvisning i fjøset, ysteriet samt smaksprøver av både ost melk og vin.

– Hvor mye betyr turismen for dere økonomisk?

– Vi har jo bare holdt på i fire år og i dag utgjør dette bare rundt ti prosent av inntektene. Men denne delen av virksomheten vokser for hvert år og slik vi ser det, vil det komme til å bli en helt nødvendig del av inntektsgrunnlaget for en bondefamilie som vår med relativt liten gård.

Hentet inspirasjon i Italia

– Sats mer på gardsturisme, og server egenprodusert mat til gjestene dine. Rådene var klare da Øystese-bonden Nils-Arne Rykken møtte vinbøndene i Lombardia, Italia.

Nils-Arne forbereder seg på å overta hjemgården hjemme. 25-åringen er utdannet betongfagarbeider og agronom og har i mange år jobbet som avløser. Når driver han gården sammen med foreldrene, der de produserer mjølk, frukt og gardsturisme.

Gardsmat til turistene?

På vingården i Al Ròcol i Nord-Italia får Nils-Arne nyttige tips til videreutviklingen av eget bruk. Nå er vinproduksjon kanskje ikke det mest aktuelle i Hardanger, men siderproduksjonen ligger det godt til rette for. Og nettopp sideren vekker italienernes interesse. Giulia Sabattoli og Gianwigi Castellini er samstemte:

– Kombinér egen matproduksjon med turisme. Lag et serveringslokale der du kan servere egenprodusert mat – og lokalprodusert sider. Det er nøkkelen til økonomisk suksess. Vi vet hva vi snakker om, sier de to og viser til sin egen vingård med 160 års historie og 30 års satsing på gardsturisme.

Når de også får se bilder av gården i naturskjønne Øystese øker engasjementet ytterligere:

– Så utrolig vakkert. Jeg er sikker på at turistene vil strømme til deg om du følger vårt råd, sier de begeistret.

Mjølk eller sider?

I dag dyrker Nils-Arne og foreldrene frukt og bær på fem dekar. De resterende 125 dekar brukes til grovfôr til melkeproduksjonen, med en kvote på 148 000 liter. I tillegg kommer over tusen dekar fjellbeite. Mo Gardsferie tilbyr 14 sengeplasser som er basert på at turistene stort sett ordner seg sjøl i matveien. Frukt og bær høstes ved sjølplukk. Normalt har de 5 – 600 gjestedøgn i året. Turismen står for 30 prosent av inntektene på garden, mjølk 60 prosent og frukt/bær ti prosent. Italienernes klare råd til tross; Nils-Arne er sterkt i tvil om hva han vi satse på når han tar over; utvide kufjøset eller satse mer på turisme.

– Kan det være aktuelt å servere mat – eventuelt sider – fra egen gard til turistene?

– Måtte i tilfelle ordne med utstyr for pasteurisering av mjølka, svarer Nils-Arne.

– Men mammo lager jo godt syltetøy, så kanskje det kunne være noe å vurdere.

FAKTA: Landbrukspolitikk i Sveits og Norge

Beat Röösli

Landbrukspolitikken i Sveits ble lagt om på midten av 1990-tallet. I 1996 kom det inn en ny artikkel i grunnloven som slår fast at landbruket skal være mulitifunksjonelt, bærekraftig, sikre matproduksjon, sikre god dyrevelferd og spredt bosetting. Sveits trappet derfor ned produksjonsavhengig støtte -såkalt «gul støtte» og erstattet dette med produksjonsuavhengig støtte, det man i WTO kaller «grønn støtte».

Beat Röösli – leder av internasjonal avdeling i det sveitsiske bondelaget – forklarte det slik under et seminar i regi av AgriAnalyse våren 2018:

– I Sveits har vi flyttet utbetalingene våre over «grønn boks», mens dere i Norge har mye i «gul boks». Begge systemer har sine positive og negative sider. Men jeg vil absolutt anbefale norske myndigheter og bondeorganisasjoner å etablere støtteordninger som kan plasseres i «grønn boks» – tiltak som er tilpasset WTO-systemet og som gir insentiver til å både produsere offentlige goder og mat.

Såkalt «gul støtte» har flere ganger i WTOs historie stått i fare for store kutt, mens det har vært lite snakk om å kutte «grønn støtte». Tiltak som faller inn under definisjonen «grønn støtte» er blant annet å holde kulturlandskapet åpent, slå veldig bratt terreng, omfattende bruk av sommerbeite, lufting av beitedyr om vinteren, oppdrett av rødt kjøtt med lite kraftfôr, ekstensiv dyrking av ville urter, pleie av trær med regional tilhørighet, skjøtsel av blomsterstriper i åker for pollinatorer, produksjon uten bruk av plantevernmidler, gjeting, støling, osv.

Röösli understreket likevel at det er viktig å finne balansen mellom produksjon av samfunnets fellesgoder og mat:

– Når pengestøtten ikke lenger kobles til produksjonen kan det medføre at produksjonen reduseres betydelig og man på denne måten kan falle i «ekstensiveringsfella». Om bøndene ikke lenger produserer nok mat kan det føre til at oppslutningen om støttepakken reduseres – at skattebetalerne på et eller tidspunkt ikke vil betale regningen. Norsk jordbruk og alpejordbruket har mange av de samme utfordringene: Med små driftsenheter, brattlendte arealer, lang vinter/kort vekstsesong sliter man i konkurransen med volumlandbruket ellers i Europa (og i verden forøvrig). I motsetning til norske myndigheter har sveitserne altså valgt å legge de fleste av sine støttetiltak i «grønn boks».

Alpejordbruket er gjennom dette i stor grad definert som en «underleverandør » til reiselivet. Enkelte vil hevde at bonden er «degradert» fra matprodusent til «vaktmester». Men vaktmesterjobben er godt betalt. Tilskuddene er betydelige per dekar og bidragene øker oppover fjellsiden. Aller mest får bonden for å slå økologisk dyrket gras – på de høyestliggende eng- og beitearealene opp mot 3 000 moh. Fordi Sveits har valgt å gå denne veien er det opp til nasjonalstaten Sveits å bestemme størrelsen på støttenivået. Sveits utbetaler for tiden årlig nesten 30 milliarder kroner basert på omtrent det samme jordbruksarealet og omtrent samme antall driftsenheter som i Norge. Nivået på støtten bestemmes av sveitsiske myndigheter på basis av folkeavstemninger. Den siste folkeavstemningen ga 70 prosent støtte for nåværende «støttepakke».

Den norske støttemodellen setter klare begrensninger for hvor mye økonomisk støtte man har lov (av WTO) å utbetale til bøndene. Støttenivået ligger i dag på ca. 14 milliarder kroner. I stadig flere produksjoner «butter» Norge i WTO-taket (maksgrenser for utbetaling av produksjonsavhengig støtte). Derfor har man i Norge de senere årene måttet ta flere husdyrproduksjoner ut av målprissystemet – for å skape handlingsrom for de en har valgt å prioritere – mjølk, svinekjøtt og korn.

Jordbrukspolitiske hovedmål

Kilde: AgriAnalyse, Bondebladet, 22. mars 2018