– På mange måter kan det jeg anbefaler oppsummeres til en todelt landbrukspolitikk, med en intensiv del og en ekstensiv del. Hvor vi lar de som produserer mat effektivt fokusere på det, uten unødvendige regulatoriske hindringer, men også uten særlig støtte: Haakon Riekeles, Civita.

– På mange måter kan det jeg anbefaler oppsummeres til en todelt landbrukspolitikk, med en intensiv del og en ekstensiv del. Hvor vi lar de som produserer mat effektivt fokusere på det, uten unødvendige regulatoriske hindringer, men også uten særlig støtte: Haakon Riekeles, Civita.

– Meldinga må ikke bli et ideologisk eksperiment, sa styreleder i Tine, Trond Reierstad.

Eirik Stople, Bondevennen

 
Klimasmart landbruk, konkurransekraft, tollvern, utviklingsmuligheter i grøntnæringen og hva er en liberal landbrukspolitikk, var noen av mange ulike tema som kom opp på seminaret til Agri Analyse, på Litteraturhuset i Oslo, der overskriften var Ny landbruksmelding, ny landbrukspolitikk.

Lykkes i markedet. Balansere konkurransekraft og bærekraft

– Vi må lykkes i markedet og vi må lykkes hos kjedene. Forbrukeren er ballets dronning, sa Trond Reierstad, styreleder i Tine og i Norsk landbrukssamvirke.
Reierstad var tydelig på at landbruket trenger både konkurransekraft og bærekraft.
– Det er avgjørende at vi makter å utvikle en bærekraftig modell, men uten at vi samtidig har konkurransekraft har den ingen verdi, sa styre­lederen og fortsatte. – Vi må bli mer effektive, men ingenting hjelper uten et effektivt tollvern. Tollvernet er avgjørende for norsk bærekraftig produksjon. Et effektivt tollvern gjør at vi klarer å produsere mat under marginale forhold. Vi trenger en landbruksmelding som viderefører målet om mer egenprodusert mat, økt verdiskaping og som gir grunnlag for flere arbeidsplasser.

Liberal minister

Trond Reierstad minnet om at landbruks- og matminister, Jon Georg Dale, er en selverklært markedsliberalist.
– Den nye meldinga må ikke bli et ideologisk eksperiment. Vi må ha med kunnskap og et positivt resultat for bonden, sa Reierstad.

Hva er en liberal landbrukspolitikk?

Haakon Riekeles, fra den liberale tenketanken Civita, var invitert til Agri Analyse seminaret.
– Jeg har blitt bedt om å holde en kort appell om hva en liberal landbrukspolitikk er. Det kan hende at oppdraget kommer av et genuint ønske om å få ideer om hvordan norsk landbrukspolitikk kan gjøres liberal. Eller det kan hende det er fordi landbruksministeren i svar på spørsmål om den kommende landbruksmeldingen har sagt at han er liberalist. Jeg vet like lite som dere om hva som kommer, og det er langt fra sikkert jeg legger det samme i ordet liberal, som Jon Georg Dale, innledet Riekeles.

Liberal landbrukspolitikk er ikke….

– Jeg tenkte å begynne med å si hva en liberal landbrukspolitikk ikke er. Det kan kanskje betrygge noen, sa representanten fra Civita.
– En liberal landbrukspolitikk trenger ikke å være en politikk helt uten subsidier. Det er naturlig at samfunnet støtter verdier som kommer alle til gode, om det så er naturmangfold, kulturlandskap eller klima. Tilsvarende er det naturlig at samfunnet avgiftsbelegger aktiviteter som skader alle. For landbruket kan det bety at den samme aktiviteten, for eksempel beitende husdyr, både støttes når den bidrar til kulturlandskap, og avgiftsbelegges når den slipper ut klimagasser, uten at det er selvmotsigende.
En liberal landbrukspolitikk er ikke en politikk helt uten reguleringer. Forbrukere trenger beskyttelse. Forbrukere trenger pålitelig informasjon om kvalitet. Og andre samfunnsinteresser må veies opp mot landbrukets behov.
En liberal landbrukspolitikk trenger ikke å være en politikk som ikke anerkjenner at landbruket er en spesiell næring. Landbruket har åpenbart stor betydning. Uten mat kan vi ikke overleve. Ingen næringer er så påvirket av naturlige variasjoner som landbruket. Vi bor i et langstrakt land, og landbruket er per definisjon spredt over store arealer. Store avstander kan skape utfordringer med å skape velfungerende markeder.

Hvordan vurderer man da om en landbrukspolitikk er liberal?

– Det som kjennetegner en liberal landbrukspolitikk er hva den tar utgangspunkt i.
Politikken tar utgangspunkt i summen av enkeltindividers behov, preferanser og ønsker, både på produsent- og konsumentsiden. Den kan ikke ta utgangspunkt i at næringens behov som helhet skal overstyre mulighetene for den enkelte. Den aksepterer ikke at en produsents muligheter skal begrenses for å tilgodese hans konkurrenter.
Den tar utgangspunkt i en tro på markeder, priser og incentiver som en effektiv og riktig måte å organisere produksjon og forbruk på. Sentrale planer om hvor produksjonen skal skje, måten den skal foregå på, hvem som skal stå for den og hvor stor den skal være, er ikke liberalt.
Politikken tar utgangspunkt i den private eiendomsretten. Konsesjon og priskontroll er ikke liberalt.
Den skiller klart mellom hva som er offentlige oppgaver, og hva som er næringsaktørenes rolle. Å være regulator er hverken en rolle for dominerende samvirker eller et bransjeråd.
Kort fortalt, en liberal landbrukspolitikk handler vel så mye om hvilke virkemidler man mener er aksep­table, som hvilke mål man setter seg. Samtidig er det naturlig, fra et liberalt perspektiv, å være skeptisk til detaljerte mål for en hel næring, satt av myndigheter, byråkrater og landbruksorganisasjoner.

Hva er det i dagens landbruks­politikk som strider med en liberal tilnærming?

– Det er som sagt ikke del av en liberal landbrukspolitikk at mulighetene til produsenter i en del av landet begrenses, for å tilgodese produsenter et helt annet sted.
Sagt med andre ord: Melkekvoter som fastsetter hvor i landet produksjonen skal finne sted, eller dagens produksjonstak og konsesjonsgrenser på melk eller kylling, er ikke del av en liberal landbrukspolitikk. Svaret er ikke å øke produksjonstakene, som regjeringen har gjort hittil, men å fjerne de. Bekymringer om lokal miljøbelastning, eller dårlig dyrevelferd, hvis produksjonen blir for stor, er legitime. Svaret på det er reguleringer som møter de konkrete utfordringene, ikke et tak på produksjonsstørrelsen. Jeg tror uansett produksjon i en skala man ser i en del andre land hverken er ønskelig eller realistisk. De største norske gårdene ville knapt blitt regnet som mellomstore i mange andre land, og jeg tror derfor vi kan la produsentene utvide produksjonen, uten å bekymre oss for mye for negative konsekvenser.
Poenget er at det skal være den enkelte bondes vilje til å satse, samt naturmessige og markedsmessige forutsetninger, som avgjør størrelsen på produksjonen. Ikke regler fastsatt av byråkrater. Hvis det er stordrifts­ulemper, slik det ofte påstås, så er det opp til den enkelte bonde å finne ut av det og tilpasse sine investeringsbeslutninger deretter.

En gavepakke til de største, eller?

Det jeg har sagt til nå kan tyde på at en liberal landbrukspolitikk er en gavepakke til de største og mest effektive produsentene på Jæren og det sentrale Østlandet. Og at det vil bety døden for distriktslandbruket.
Det er ikke nødvendigvis tilfelle. Det er nemlig ikke en del av en liberal politikk å gi knappe offentlige midler til næringsdrivende som ikke trenger det. Det er kunden som skal betale for varen, ikke staten. Og det kunden betaler skal fastsettes i et marked med reell konkurranse, ikke i form av målpriser fastsatt en sen nattetime under jordbruksforhandlingene.

En todelt landbrukspolitikk

Det staten derimot gjerne kan betale for, er som sagt, at viktige fellesgoder som naturmangfold, kulturlandskap og klima blir ivaretatt. Og hvis man er opptatt av bosetning i distriktene, kan man mene at staten skal betale for det også. Hvis virkemidlene i landbrukspolitikken målrettes mot fellesgoder der de er størst, så kan kanskje sysselsettingen, om enn ikke produksjonen, i distriktslandbruket opprettholdes.
På mange måter kan det jeg anbefaler oppsummeres til en todelt landbrukspolitikk, med en intensiv del og en ekstensiv del. Hvor vi lar de som produserer mat effektivt fokusere på det, uten unødvendige regulatoriske hindringer, men også uten særlig støtte. Samtidig lar vi de som produserer økotjenester få støtte til det.
All verdens kanaliseringspolitikk, differensierte støttesatser, kvoter og produksjonstak har ikke fått bøndene på Jæren til å satse på kornproduksjon. Verdens høyeste støttenivå har ikke hindret at antall gårdsbruk i Troms har blitt halvert de siste femten årene.
Kanskje det er på tide å slippe bonden på Jæren fri. Og kanskje er det på tide å innrømme at vi holder oss ikke med bønder i Troms fordi de produserer så fryktelig mye mat.
Hvis kulturlandskapet de opprettholder er verdifullt, så bør staten betale for det. Produksjonen av mat er allerede kun en liten del av inntektene for de fleste små bruk, så om prisen går noe ned har det lite å si. Det har også lite å si for norsk matproduksjon om små produsenter legger om til en mindre intensiv drift, eventuelt mer nisjeproduksjon og tilleggsnæringer.
Om resultatet av reguleringene, markedsutformingen og subsidiene blir annerledes enn man hadde trodd, så er ikke det et problem i seg selv. Et fundamentalt poeng i en liberal landbrukspolitikk er uansett at strukturen ikke kan fastsettes i detalj av politikere og byråkrater, men må bli til som resultat av beslutninger til den enkelte bonde, i møte med priser fastsatt i et fritt marked, og generelle rammevilkår.

bv37_aktuelt

– Det har også lite å si for norsk matproduksjon om små produsenter legger om til en mindre intensiv drift, eventuelt mer nisjeproduksjon og tilleggsnæringer: Haakon Riekeles, Civita.

Stikkord denne saka: