LESARBREV:

Fuglene forsvinner: En konsekvens av feilslått moderne naturforvaltning

10. september 2020

Byråkrati på jordet?: Etter at naturforvaltningen ble byråkratisert og ekspertvelde innført, ble fiendene til de bakkehekkende fuglene fredet i yngle og hekketiden. Dette innebar en svært alvorlig endring og inngrep i faunaen i kulturlandskapet, skriver forfatterene. Foto: Istock

 

Norsk Ornitologisk Forening, NOF, legger skylden for tilbakegangen av de bakkehekkende fuglene i jordbrukslandskapet på moderniseringen av landbruket. NOF hevder å ha løsningen og det vises til deres nylig publiserte rapport: Tiltak for bakkehekkende fugl i jordbrukslandskapet. (Les også: Kronikk fra Bondevennen 26.6. 2020).
Etter vår erfaring er moderne naturforvaltning en større trussel mot de bakkehekkende fuglene i jordbrukslandskapet, enn hva moderne landbruk er.

Bestanden av ville fugler og dyr i jordbrukslandskapet, slik vi kjente den frem til nedgangen for alvor begynte, var et resultat av den forvaltning som til da hadde blitt praktisert, mye av bønder og bygdefolk. Denne forvaltningen gikk ut på at man begrenset dyr og fugler som gjorde skade på avling, husdyr og på matviltet (rådyr, hare, hønse- og gåsefugl), og som da også utgjorde en trussel for de bakkehekkende fuglene. Og man vernet om dem som ikke var til skade. Myndighetene bidrog med skuddpremie på skadeviltet, og hagla stod klar til bruk på de fleste gårder, våpen og ammunisjon var lett å få tak i, uten krav om registrering og/eller skyteprøve som nå.

Denne formen for viltforvaltning er ikke noe som kom helt av seg selv. I 1845 fikk Norge «Lov om Utryddelse af Rovdyr og om Fredning af andet Vildt». Dette var bl. a. for å øke bestanden av matvilt, som var viktig matauk i et fattig land som Norge. Denne praksisen varte i mer enn hundre år, og førte til stor fremgang for de bakkehekkende fuglene som var ønsket, og som fant mattilgang og trygghet i jordbrukslandskapet. Først på 1970 tallet begynte man å totalfrede de store rovdyrene. Forvaltningen var altså helt motsatt av i dag, for nå er det skadeviltet som beskyttes. Denne forvaltningsformen fungerer bra i naturområder som ikke er kultivert eller på annen måte er påvirket av mennesker. Men når denne forvaltningen praktiseres i kultiverte og bebodde områder, får det som vi har sett, store negative konsekvenser for de bakkehekkende fuglene.

Ved tilslutningen til Bernkonvensjonen i 1980, ble vi bønder for alvor umyndiggjort som forvaltere av faunaen i kulturlandskapet. Med Bernkonvensjonen ble naturforvaltningen for alvor byråkratisert, og ekspertvelde ble innført. Fiendene til de bakkehekkende fuglene ble fredet i yngle- og hekketiden og atter andre ble totalfredet. Ideen om biologisk mangfold blir rådende. Dette var en svært alvorlig endring og inngrep i faunaen i kulturlandskapet, som ser ut til å være helt uten konsekvenstenkning. Denne Ole Brum-forvaltningen, der man sier ja takk, begge deler, har vært svært vellykket for skadeviltet, men som kjent en katastrofe for de bakkehekkende fuglene. For det er jo helt forutsigbart, at når fiendene nærmest får formere seg fritt, uten regulering og fiender, vil det gå ut over de som er avhengige av å hekke på bakken. Dette gir seg et tydelig utslag i bestandsnedgang for disse. Vi ser også at fugler som normalt hekker på bakken begynner å hekke på hustak og lignende der det er mulig, for å unngå firbeint skadevilt. Eksperter og forskere sliter virkelig med å forstå hvorfor fugler begynner å hekke på hustak, og man bruker store ressurser på å finne ut dette, bl.a brukes helikopter og droner for å kartlegge omfanget. Det brukes også store ressurser på å telle og kartlegge bestanden og bestandsnedgangen hos de bakkehekkende fuglene, mens det ikke gjøres noe for å kartlegge bestanden og bestandsutviklingen til skadeviltet. Et godt eksempel på det å begynne i feil ende.
Det er denne Bernkonvensjonen, som nå har fått virke i 40 år, som er årsak til at vi er pålagt å ha ulv og andre store rovdyr i Norge i dag. Nettopp sauen kan være en god illustrasjon, for vi vet hvordan det går med sauen når man skal ha ulv i sauebeitene. Det er det samme som skjer med kulturlandskapets bakkehekkende fugler, når fiender som rev, grevling, skjære, kråke og rovfugler får lov til å oppformere seg tilnærmet fritt.

En av løsningene til Norsk Ornitologisk Forening er områdevern, altså at jordbruksareal tas ut av drift for å bli hekkeplass for fugl. Vi mener at dette er å begynne i feil ende. Vi har på eget initiativ, i en årrekke latt større og mindre areal ligge brakk fra et år til et annet. Det blir godt med hekking på slike areal, men nesten ingen hekkesuksess eller unger på vingene. Vi har ved hjelp av viltkamera dokumentert at reirene i stor grad, blir tatt av rev og grevling nattestid. Dette i rugeperioden, men etter klekking blir også fugleungene et lett bytte. På dagtid er også de flygende fiendene på plass og gjør betydelig innhogg i egg og unger.

Områdevern for å berge bestanden av bakkehekkende fugl vil være fånyttes, dersom man ikke gjør noe med bestanden av skadevilt. Og for oss bønder som gjør en stor innsats for å berge reir og unger, er det svært demotiverende at resultatet av denne innsatsen blir til matauk for en skadeviltbestand som ikke har fiender, og som derfor er i stadig vekst.

Etter vår oppfatning, er modernisering av naturforvaltningen den største årsaken til tilbakegangen til bakkehekkende fugler i kulturlandskapet. Man rett og slett ofrer de bakkehekkende fuglene på det biologiske mangfoldets alter.
Den moderne forvaltningen må ta selvkritikk. Denne forvaltningen medfører indirekte i stor grad til tilbakegangen av de bakkehekkende fuglene.
Når man har gjort det valget å endre (modernisere) forvaltningen i denne retningen, må man ta konsekvensen av dette, og slutte med å legge skylden ensidig på modernisering av landbruket.

Norsk Ornitologisk sitt svar til dette leserbrevet kan du lese her

Magne Helleland, Tjelta
Kjell Harald Horpestad, Orre

begge jærbønder med interesse for – og mangeårig, inngående erfaring med faktisk sammenheng mellom bakkehekkende fugler og deres betingelser i kulturlandskapet.

Stikkord denne saka: