MOLDROK

Utrydder moderne jordbruksdrift fuglelivet?

sep 10, 2020

Crex-crex! Nedgangen i bestanden av åkerrikse startet allerede på slutten av 1800-tallet. Nå skal du være heldig, om du hører fuglens karakteristiske kallerop. Det lyder nesten som dens latinske navn Crex-crex. Foto: Frank Steinkjellå

 

Oddvar Heggøy og Martin Eggen, Norsk Ornitologisk Forening (NOF)

Du har sikkert hørt det før. Fuglene i jordbrukslandskapet sliter, og folkekjære arter som vipe og storspove er i ferd med å forsvinne helt mange steder. Så langt har initiativene for å snu utviklingen vært få. En ny NOF-rapport om hvilke tiltak vi må gjøre for å hjelpe de utsatte artene gir en solid plattform for videre arbeid.

Fuglebestandene i jordbruket stuper. I perioden 1980 – 2017 forsvant godt over halvparten av alle fugler i jordbrukslandskapet i Europa. I Nord-Europa var tilbakegangen nesten like stor. I Frankrike har en tredjedel av alle fugler i jordbrukslandskapet forsvunnet bare siden starten av 2000-tallet. Også i Norge går det dårlig med jordbrukslandskapets fugleliv, og mange av artene er på den norske rødlista. Ifølge tall fra Miljødirektoratet er tilbakegangen for fugler i kulturlandskapet på hele 40 prosent siden 2000. Dermed er denne gruppen av fugler blant dem som har gått mest tilbake i Europa de siste tiårene. Blant artene i nedgang i Norge er vipe, storspove, svarthalespove, sanglerke, buskskvett og gulspurv. Åkerriksa har gjennom flere tiår hatt en ytterst marginal hekkebestand her til lands, etter en dramatisk bestandsnedgang som startet allerede på slutten av 1800-tallet

Antall gårdbrukere stuper også. Bestandsnedgang hos fugler og annet naturmangfold i jordbrukslandskapet i Europa er hovedsakelig antatt å være forårsaket av nedleggelse eller intensivering av jordbruksdrift. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke også gjelder i Norge. Her til lands er antakelig begge disse faktorene av betydning, men i ulik grad for forskjellige arter. Det totale jordbruksarealet i drift i Norge har vært ganske stabilt over flere tiår, og nedleggelse av driftsareal spiller derfor antakelig en mindre rolle enn ulike intensiveringsprosesser for fuglelivet i det norske jordbrukslandskapet. Statistikker fra Statistisk sentralbyrå viser at jordbruksarealet i drift i Norge var forholdsvis stabilt i perioden 1999 – 2018, med en liten reduksjon på ca. fem prosent. Presset for mer nydyrking er fortsatt høyt. I 2019 ble 27 493 dekar godkjent til nydyrking, noe som gjør at restarealer og naturelementer i jordbrukslandskapet gradvis forsvinner.
Antall jordbruksbedrifter i Norge ble i perioden 1999 – 2018 redusert med 44 prosent, og utgjorde 39 700 enheter i 2018. Samtidig har areal per bedrift økt betydelig. Medregnet leiejord økte gjennomsnittlig jordbruksareal per bedrift fra 100 daa i 1989 til 250 daa i 2018.

NOF har løsningen – følger regjeringen opp med kraftfulle tiltak? Det ser ikke lenger ut til at jordbrukslandskapet klarer å opprettholde livskraftige bestander av kjente fuglearter som vipe, storspove og sanglerke. For at disse artene ikke skal forsvinne helt må tiltak settes inn. Mye tyder på at de rett og slett må få tildelt mer plass til å leve. Vi må kort sagt ta vare på naturen i landskapet. En forutsetning for dette er at jordbrukssubsidiene gir bonden muligheter til å ta vare på fuglelivet.
I rapporten Tiltak for bakkehekkende fugler i jordbrukslandskapet som nylig ble publisert, har NOF vurdert aktuelle påvirkningsfaktorer for bakkehekkende fuglearter i jordbrukslandskapet i Norge. Foreningen har videre vurdert og rangert mulige tiltak som kan bidra til å bedre bestandssituasjon for disse artene. En erkjennelse av at matproduksjon skal opprettholdes i jordbruket ligger selvfølgelig til grunn for rapporten. Mange av artene nyter også godt av jordbruksaktivitet, men må ha tilstrekkelig med natur tilgjengelig til for eksempel å legge egg og gi ungene beskyttelse.
De viktigste og mest vidtrekkende anbefalingene innebærer tiltak som bidrar til mer mangfold og tilgang på fuktighet i jordbrukslandskapet, og til tilgang på områder hvor fuglene kan gjennomføre hekking uforstyrret, og hvor næringstilgangen er god. Eksempler er sikring av de små driftsenhetene og beskyttelse av restarealer, regelmessig brakklegging, sikring av beiteområder, redusert drenering i viktige hekkeområder, redusert sprøyting og bruk av kunstgjødsel og utarbeidelse av en egen nasjonal strategi for fugler i jordbrukslandskapet. Skjøtsel av kantvegetasjon, såing om våren, etablering av dammer, utsatt slått og skjøtsel for redusert predatortetthet er også tiltak som kan ha god effekt. Andre tiltak med godt dokumentert positiv effekt på utvalgte arter er også foreslått og anbefalt, som etablering av «lerkeruter» og «vipestriper».
En reversering av de negative bestandstrendene for alle fuglearter i jordbrukslandskapet vil med dagens utvikling i rådende jordbrukspraksis være lite realistisk. Ettersom intensiveringen i seg selv regnes som den største trusselen mot mange av artene, er det grunn til å tro at bestandsnedgangen først vil stoppe opp dersom større arealer tilbakeføres til en mer ekstensiv drift. Mer spesifikt betyr dette at et minimum av jordbruksarealet må settes av til naturlige og semi-naturlige habitater. Dette kan være «restarealer» hvor det ikke foregår jordbruksaktivitet, eller det kan være jordbruksarealer som drives på naturens premisser. Det sistnevnte innebærer ekstensive driftsformer eller arealer som driftes for å tilrettelegge for ulike arter.

Fugler er indikatorarter, og deres bestandsutvikling gjenspeiler således mer generelle trender for naturmangfold. En rekke nyere studier har vist at tapet av natur tilknyttet jordbrukslandskapet også reduserer bøndenes egen fortjeneste. Pollinerende insekter er for eksempel uunnværlige for verdens matproduksjon. Jordlevende organismer bidrar til nedbryting og struktur i jorda. En rekke arter har viktige funksjoner for å kontrollere bestander av skadedyr.

I tillegg til fuglenes egenverdi, er deres tilstedeværelse og trivsel i jordbrukslandskapet en indikasjon på økosystem i balanse. Siden dette etter alt å dømme er en forutsetning for mye av matproduksjonen som danner grunnlaget for vår egen eksistens, burde denne balansen være i vår alles egeninteresse.
Vi må stanse nydyrking av restareal som er viktig for fuglene, og øke andelen naturfremmede elementer der monokulturen har blitt for dominerende.

Stikkord denne saka: ,
Share This