Ixodes ricinus hunn på vandring. Foto. T. Moum
I litteraturen finner man sykdommen beskrevet på drøvtyggere sjodogg så tidlig som i 1780-årene. Først på slutten av 1930-tallet ble det klarlagt at sjodogg var det samme som sykdommen ”tick-borne fever”.
Snorre Stuen
Norges miljø- og biovitenskaplige universitet
Seksjon for småfeforskning og husdyrhelse
Sjodogg er en sykdom forårsaket av bakterien Anaplasma phagocytophilum. Denne bakterien kan forårsake sykdom hos en rekke arter, blant annet hos hest, hund, katt, småfe, storfe og menneske. Sykdommen på menneske, første gang beskrevet i Norge i 1998, har oftest et mildt forløp, en uspesifikk feber med influensalignende symptomer slik som stivhet, slapphet, muskelsmerter og hodepine. Eldre og immunsvekkede pasienter kan imidlertid få alvorligere symptomer som følge av infeksjonen. Hvor mange mennesker som blir syke av denne bakterien her i landet er ikke klarlagt.
Sjodogg på sau er imidlertid en av svøpene langs kysten her i landet. Det finnes beiter her i landet hvor det er vanskelig å holde sau på grunn av for stort tap. Det er anslått at mer enn 500.000 lam blir smittet av denne bakterien hvert år.
Skogflåtten Ixodes ricinus
I Norge er det påvist minst tolv ulike arter av flått (blodsugende midd), hvorav skogflåtten Ixodes ricinus er den viktigste vektoren for flåttbårne infeksjoner hos mennesker og dyr. I. ricinus har vært kjent i flere hundre år her i landet og har mange lokalgeografiske navn, slik som bobb, einerlus, hantikk, lyngbobb, orelus, påte, skaubjønn, skaumann, stakker og sugar for å nevne noen.
Skogflåtten lever hovedsakelig i kystområdene av Sør-Norge opp til Brønnøysund i Nordland. Utbredelsen synes imidlertid, i løpet av de siste 10-15 årene, å ha spredt seg både innover i landet lenger nordover. Skogflåtten er i hovedsak aktiv i sommerhalvåret, men kan i enkelte områder være vertssøkende hele året. Temperaturen må overstige 4-5 ºC før de blir aktiverte, og de krever høy luftfuktighet, over 70-80 %, for å overleve i lengre tid.
Livssyklusen til skogflåtten består av fire stadier: egg, nymfe, larve og voksen. Skogflåtten suger blod fra forskjellige verter for å kunne utvikle seg til neste stadium. Hvert av stadiene varer ca ett år, slik at hele syklusen tar rundt 3 år under optimale forhold. Dette vil imidlertid variere avhengig av tilgangen til vertsdyr og klimaet for øvrig og en livssyklus på opptil 8 år er blitt registrert. De voksne hunnene må pares for å bli fullsugd og før de kan legge egg. Hunnen legger mellom 2-3000 egg før den dør. Neste år klekkes så larvene. Larvene suger blod i hovedsak fra smågnagere, spissmus og fugler, mens nymfene suger på fugler og større pattedyr. De voksne hunnene suger blod fra store pattedyr som ekorn, elg, grevling, hare, hjort, rev og rådyr. De voksne hannene suger som regel ikke blod.
Smittestoff
Skogflåtten kan være bærer av flere smittestoff, og de mest aktuelle i Norge er A. phagocytophilum, Borrelia burgdorferi sensu lato, Babesia spp, og tick-borne encephalitt (TBE) virus. I tillegg er det funnet nye mikroorganismer hos flåtten i Norge som vi ennå ikke vet betydningen av, verken for dyre- eller folkehelsa. Hos sau er det infeksjon av sjodogg-bakterien som er viktigst. Det finnes for øvrig flere stammer av A. phagocytophilum som kan gi ulik grad av sykdom og ulik grad av immunitet. I tillegg er det vist at enkelte dyr kan være smittet med flere varianter samtidlig. Bakterien kan også overleve lenge i kroppen hos smittede dyr, blant annet fra en beitesesong til en annen.
Sjodogg hos sau
Infeksjon med A. phagocytophilum gir i seg selv som oftest milde kliniske symptomer. Det mest karakteristiske symptomet er høy feber. Inkubasjonstiden ved naturlig infeksjon er fra 4 til 12 dager, og den påfølgende feberen, ofte over 41ºC, kan vare i en til to uker. Noen dager med hoste, nedsatt matlyst og sløvhet kan også observeres i denne perioden. Hos de aller yngste lammene (mindre enn to uker gamle) er symptomene mindre uttalte enn hos større lam. I tillegg taper lam vekt i den perioden. Uten komplikasjoner vil de smittede dyrene vise få, eller milde, kliniske symptomer. Abort hos sau og forbigående sterilitet hos værer kan forekomme. Værlam som er på flåttbeite om sensommeren bør derfor ikke brukes i paringen samme høst. Den viktigste og alvorligste komplikasjonen er imidlertid en alvorlig immunsuppresjon som kan vare i over 6 uker, og medføre at dyrene får økt mottakelighet for andre infeksjoner, slik som leddbetennelser, blodforgiftning og lungebetennelse. I tillegg til direkte tap kan også sjodogg forårsake forkrøplete lam (for eksempel med leddbetennelse i flere ledd) og nedsatt tilvekst på flere kilo. Diagnosen stilles ved blodprøve og påvisning av smittestoffet i de hvite blodcellene. Påvisning av spesifikke antistoffer mot A. phagocytophilum bekrefter at dyrene har vært utsatt for bakterien, men kan ikke si noe om smitten nylig har skjedd da antistoffene kan vedvare i lang tid hos smittede dyr.
Dersom et dyr har dødd som følge av sjodogg er en forstørret milt, opptil 4-5 ganger større enn normalt, et typisk funn ved obduksjon. Antibiotika brukes for øvrig ved behandling av syke dyr.
Tiltak som kan begrense tapene
Lammene er spesielt sårbare i 3-6 ukers alder. I den alderen er antistoffene fra morsmelka redusert, samtidig med at lammene ikke har fått bygd opp sitt eget immunforsvar i tilstrekkelig grad. I tillegg gjennomgår lammene i denne perioden store fysiologiske endringer fra å være et enmaget dyr til å bli en drøvtygger og dette gjør dem sårbare for alle ekstra belastninger.
Siden svært unge lam er mer motstandsdyktig mot infeksjonen enn eldre lam, bør lamminga utsettes slik at lammene kan slippes på beite så tidlig som mulig – helst før de er en uke gammel. For å bekjempe flått og forebygge mot sykdom bør en bruke flåttdrepende middel i aktuelle perioder. Sviing, rydding av beite og drenering er også gode tiltak for å gjøre miljøet for flåtten mer ugunstig. Det er imidlertid vanskelig å bli kvitt flåtten helt. Mye tilsyn kan være en nøkkel til å unngå for store tap på beite. Vaksine mot skogflått eller Anaplasma-bakterien er fortsatt ikke tilgjengelig.
Forebyggende strategi ved sjodogg på lam
- Smitt lammene med sjodogg-bakterien så tidlig som mulig (helst før de er en uke gammel)
- Unngå smitte av lam som er 3-5 uker gamle
- Observer lam daglig den første måneden på flått-beite
- Syke lam bør behandles og holdes under oppsikt i noen uker
- Bruk flåttdrepende midler i risikoperioder
- Unngå å vaksinere lam som går på flåttbeite
- Vaksinerte lam bør ikke gå på flåttbeite de første ukene etter vaksinering
- Værlam på flåttbeite på ettersommeren bør ikke brukes til paringen samme høst
- Rydd beite, drener, og skift beite der det er mulig
- Ved kjøp av dyr som har vært på flåttbeite vil en kunne få med sjodogg-bakterien
- Innkjøpte dyr som ikke tidligere vært i kontakt med flått bør holdes under oppsikt på flåttbeite og evt. behandles med flåttdrepende midler.
