Beiting og robot

 

Dette bør du tenke gjennom når du kombinerer robot og beiting.

 

Jon Kristian Sommerseth
Produksjonsrådgivar i Tine meieriet Sør

 

De fleste er klar over forskrift om hold av storfes krav til mosjon og beiting. Alt storfe (unntatt spekalv og ukastrerte hanndyr) skal sikres mulighet for fri bevegelse og mosjon på beite i minimum åtte uker i løpet av sommerhalvåret. Dersom storfe ikke kan slippes på beite kan egnet luftegård nyttes, men dette er i utgangspunktet en «nødløsning». Denne artikkelen vil omhandle ulike momenter bonden bør tenke gjennom ved kombinasjon av robot og beiting, og kommer ikke inn på alternativer med luftegård.

Krav om mosjonstid

Kravet om beite er åtte uker. Det er en viss åpning for dyreeier til å vurdere om det er best for dyrene å være inne eller ute på grunn av klimatiske forhold, fare for opptråkking av beitet, ved behandling, inseminering og liknende. Det er også en definisjon på minste mosjonstid per døgn. Den er definert til tidsrommet mellom morgen- og kveldsmelking, anslagsvis 6-9 timer per døgn. Økologiske besetninger har egne bestemmelser som i praksis er mer omfattende enn det generelle kravet. Hvis man ønsker å få beitetilskudd er kravet 16 ukers beitetid, der hoveddelen av grovfôropptaket skal skje på beite.

Beitet

Et beite er et uteområde som har en god tilvekst av beiteplanter som mer eller mindre er tilpasset dyras fôrbehov. Avhenging av bondens mål med beitinga kan man dele beite inn i to hovedgrupper. Den ene typen kalles produksjonsbeite og her tas mesteparten av fôret opp i form av beitevekster. Målet med dette er at en stor del av grovfôret skal tas opp på beite. Arealbehovet er gjerne 2-5 daa per voksen melkeku, men det avhenger av beitets kvalitet og dyras fôrbehov for å dekke næringsbehovet gjennom beitesesongen. Den andre hovedtypen beite kalles mosjonsbeite. Dette er beite på mindre arealer, vanligvis fra omtrent 0,5-2 daa per ku. Det er aktuelt for å tilfredsstille mosjonskravet. Arealet bør være stort nok til at man unngår opptråkking.

Utfordringer med AMS

Ved bruk av automatiske melkesystemer (AMS) kjemper vi mot dyras naturlige sosiale atferd som flokkdyr. I et AMS-system ønsker man en jevnest mulig tilstrømming av dyr gjennom døgnet, men mange opplever at antall besøk kua har i roboten per dag går ned. Dette kan man imidlertid motvirke noe. Faste rutiner som kyrne lærer seg er et viktig tiltak for å få kyrne tilbake til melking. Det er også en fordel å gjøre tiltak som får dyra ut av fjøset så tidlig som mulig etter melking slik at disponibel tid til beiting fram til neste melking blir så lang som mulig. Dette vil også være med å øke dyras rekkevidde, selv om det alltid er en fordel at det er kort vei til beitet.

Strategi for tilleggsfôring

Tilleggsfôring innendørs fungerer som lokkemiddel for å få dyra inn til melking. Effekten varierer imidlertid gjennom sesongen, noe som har sammenheng med beitets kvalitet. Ettersom tidlig morgen og kveld vanligvis er foretrukne beiteperioder, kan det være fordelaktig å legge inn en fast utfôring på morgenen eller tidlig på ettermiddagen. En begrenset mengde fôr på fôrbrettet kan oppfattes som en motivasjon for å gå ut å søke etter fôr. Det er lettere å regulere fôrtilgangen inne enn å forsøke å kontrollere fôropptaket ute. Hvis kyrne får tildelt kraftfôr både i robot og kraftfôrstasjoner, er det viktig å styre tildelinga slik at kyrne må oppsøke roboten for å få kraftfôr først. Man kan også øke antallet melketillatelser i beiteperioden, slik at kyrne som kommer inn får melket seg, og ikke blir avvist og returnerer til beitet igjen uten å ha fått melket seg. Store kraftfôrmengder gjør kyrne «late», og de beveger seg mindre. Gis det mye kraftfôr bør man sørge for å begrense maksimal porsjonsstørrelse slik at kyrne får lyst å oppsøke roboten flere ganger i døgnet.

Andre faktorer som påvirker dyreflyten

Vann, gode liggeplasser og godt inneklima er også faktorer som trekker dyra inn i fjøset. Vann er et spesielt sterkt lokkemiddel og plasseres ofte innendørs. Tilgangen til drikkevann er også et av dyras viktigste fysiologiske behov, og også kanskje det som i sterkest grad påvirker melkemengde. Kapasitet og plassering av drikkevann er derfor viktig og bør plasseres på en måte som ikke går utover dyras helse og velferd. Enkelte undersøkelser viser at man kan få problemer med melkekvalitet om vanninntaket er for ujevnt fordelt gjennom døgnet. Dette tilsier at man bør vurdere tilgang på vann også på beitet. Forsøk viser også, at det etter en tilvenningsperiode. Det var ikke forskjell på melkefrekvens der dyra bare fikk vann inne sammenlignet med både inne og ute. Imidlertid drakk dyr som hadde tilgang på vann på beitet 50 prosent av vannet sitt der.

Beiteport?

Et annet alternativ er å montere en såkalt beiteport. I grove trekk fungerer det slik; at en enveisport slipper dyra inn i fjøset, mens de må gå gjennom en smartport for å komme ut. Dermed kan man stille inn systemet slik at dyr slippes ut dersom det ikke er for lenge siden siste melkingen. Spesielt i større besetninger kan dette være med på å jevne ut trafikken over døgnet. Hvis målet er at en stor del av grovfôret skal tas opp på beite vil større besetninger ha nytte av en slik port. I mindre besetninger der kødannelse ikke er den store utfordringa kan man prøve et år uten beiteport, og heller ettermontere hvis man finner ut at behovet er der.

Stikkord denne saka: Mjølkeproduksjon, Storfe