Fare på ferde: Villsvin kan spre afrikansk svinepest. Streng forvaltning av villsvin i områdene der de etablerer seg og et sterkt smittevern er avgjørende for å holde Norge fri for pesten. Foto: Istock

Fra nyttår gjelder kunnskapskravet i «Dyrehelseforskriften». Alle husdyrprodusenter skal dokumentere kunnskap om smitte, smittevern og forebygging.

Nina Svendsby
Fagdirektør dyrehelse og beredskap, Animalia

Mange smittsomme dyresjukdommer som er vanlige i de fleste andre land har vi ikke i Norge. Fordelene med god dyrehelse er mange, som bedre dyrevelferd og økonomi. Effektivt smittevern er helt nødvendig for å bevare situasjonen.
Norge har gunstige forutsetninger for god dyrehelse, med kjølig klima og avstand til land med høyere forekomst av smittsomme dyresjukdommer. Det har norsk husdyrnæring og dyrehelsemyndigheter utnyttet godt, med systematiske tiltak og langvarig samarbeid for å kontrollere og bekjempe smittsomme dyresjukdommer. En ny sjukdom kan spre seg «stille» i en periode etter at den blir introdusert i et land. Hvis det tar tid før sjukdommen blir oppdaget, er det ofte vanskelig, for ikke å si umulig, å få kontroll og bekjempe sjukdommen igjen. Når et land eller en region kan dokumentere frihet for en smittsom dyresjukdom, har det alt å vinne på å opprettholde fristatusen.

Afrikansk svinepest raserer svineøkonomien

Et aktuelt eksempel er afrikansk svinepest – en alvorlig dyresjukdom som sprer seg i store deler av verden. Sjukdommen er ikke farlig for mennesker, men konsekvensene er sanering av dyrehold, enorme tap og rasert landbruksøkonomi i de hardest rammede områdene. En klar strategi for håndtering og bekjempelse trengs for å stoppe en slik sjukdom. I Norge er villsvin og utenlandske kjøttvarer risikofaktorer. Streng forvaltning av villsvin i områdene der de etablerer seg og et sterkt smittevern er avgjørende for å holde oss fri fra svinepest i årene fremover.

Kunnskapskrav fra nyttår

Dyrehelseforskriften har en målsetning om å gjøre norsk husdyrproduksjon mer robust mot dyresjukdommer, beskytte oss mot smitte utenfra og kontrollere bedre de sjukdommene vi har. Forskriften trådte i kraft i juli i fjor, med blant annet krav om  smittevernplan i alle næringsretta dyrehold, karensdager for dyr og besetning ved kjøp og salg av dyr, og krav om kunnskap om smittevern. Kunnskapskravet trer i kraft ved nyttår, da skal husdyrprodusentene kunne dokumentere for Mattilsynet gjennomført kurs som gir innsikt i sjukdommer hos dyr og forebygging av sjukdom, foruten sammenhenger mellom dyrehelse, dyrevelferd og folkehelse.

Er ikke lang erfaring nok?

For en bonde med mange års erfaring, kan det virke unødvendig å ta et kurs i noe som mange produsenter har god kjennskap til fra før. Produksjonssjukdommer jobber norske bønder med daglig. Mange har gode rutiner for å hindre at smittsomme produksjonssjukdommer som jurbetennelse hos melkeku utvikler seg til et besetningsproblem. Kanskje tenker en del at den kunnskapen er tilstrekkelig for å kontrollere alle typer smitte, og at kravet kunne ha gjeldt for nye produsenter.

Dyrekjøpt erfaring

I løpet av de siste tiårene har mange bønder fått erfaring med å bekjempe dyresjukdommer. På åtti-og nittitallet bekjempet norsk storfenæring virusdiaré (BVD) på ku. De siste ti årene har sauebøndene i Rogaland bekjempet ondarta fotråte hos sau. Svinebønder over hele landet har stiftet bekjentskap med MRSA (antibiotikaresistente gule stafylokokker), og blitt pålagt av Mattilsynet å sanere hele besetningen. De som selv har slike erfaringer, eller kjenner noen som har det, vet at det er grundige og kostnadskrevende tiltak som må til for å kvitte seg med problemet. Noen har måttet gjenta saneringstiltakene fordi ikke alle lykkes på første forsøk. Slike erfaringer gjør at mange får et annet syn på hva et effektivt smittevern er; at det trengs mer gjennomtenkte rutiner, og at alle huller i smittevernet må tettes. Det innebærer full kontroll på folk som kommer og går i besetningen, flytting av dyr inn og ut og leveranser av fôr, strø og utstyr.
Kunnskapskravet skal sikre at norske produsenter får den type innsikt og forståelse – uten selv å gjøre dyrekjøpte erfaringer med alvorlig dyresjukdom. Innarbeidede rutiner blir en selvfølge i hverdagen. Hvis rutinene ikke er gode nok, er smittevernet også for dårlig. Da kan et kurs bidra til å kurere egen «husblindhet».

Kunnskap, ei bør det er lett å bære

Husdyrnæringa er en av få næringer som ikke har noen formelle kompetansekrav. De som har gård kan starte opp med matproduserende dyr, i relativt stor skala. Men det finnes mange kunnskapskrav i forskriftene som regulerer de næringsretta dyreholdene, som til sammen sikrer at norske  husdyrprodusenter som hovedregel har gode kunnskaper om det de driver med. Det har kommet godt med, for eksempel i arbeidet med å bekjempe ondartet fotråte. Der sto bønder selv sentralt i arbeidet med å avdekke symptomer og stille diagnosen, og i å iverksette effektive bekjempelsestiltak, selv i landets mest husdyrtette område – Jæren.

Smittevern for god konkurransekraft

I vår tid går transport av folk, dyr og smittestoffer raskt over landegrensene. Store regioner i verden har ikke ressurser til å kontrollere dyresjukdommer og smittestoffene utvikler stadig økt motstandsdyktighet mot antibiotika. I ei slik tid er kunnskap om effektivt smittevern og handlekraft til å etablere og håndheve smitteverntiltak avgjørende for å opprettholde konkurransekrafta i norsk husdyrproduksjon. Det vil hjelpe oss til å ha fortsatt god dyrevelferd og spare oss for kostnader til behandling og bekjempelse av sjukdom.

E-læring på trappene

Animalia utvikler godkjent kurs for alle produsenter som trenger det. Kurset består av generell del, om smitte og smittevern, og artsspesifikke deler. De spesifikke delene handler om storfe, gris, sau, geit, fjørfe og alpakka. Kurset er nettbasert og blir tilgjengelig i løpet av høsten 2019.

Stikkord denne saka: ,
Share This