Bildet viser hale sår/bitt der såret er inngangsport for infeksjon. Sannsynligheten for innvendig spredning og at denne grisen blir kassert i kjøttkontrollen er meget stor.
Foto: Flemming Meland
Halebiting er en atferd som utløses av stress. Ved utbrudd i flere binger er det flere faktorer som bør sjekkes.
Borghild Njærheim Barstad
Fagleder Svin, Felleskjøpet Rogaland Agder
Halebiting oppstår, i perioder, i de aller fleste grisehus, varierende fra enkelte utbrudd i én binge til at det sprer seg i «hele» grisehuset. Halebiting er et problem med flere mulige utløsende faktorer, og det kan derfor være vanskelig å peke på én konkret faktor når problemet først oppstår. Gjennomsnittlig vil en gris, i godt miljø uten utfordringer og stress, bruke opp mot 70-80 prosent av døgnet på hvile. Halebiting er en atferd som utløses av stress, og er en indikasjon på at noe i grisens miljø gir en for stor påkjenning til at grisen klarer å mestre utfordringene på en naturlig måte. Vi får da en urolighet i bingen(e) i form av økt aktivitet, mer slåssing og halebiting. Ved slike utbrudd, i en eller flere binger, er det flere forhold som bør undersøkes, og ulike tiltak som kan iverksettes.
Fôr og fôringsregimer
Det er gjort en del forskning på halebiting og faktorer knyttet opp mot dette. I de aller fleste tilfeller er det organisering og miljøforhold som forårsaker halebiting, mens fôr og fôringsregimer spiller en mindre rolle i slike utbrudd. Det kan derimot nevnes at ulike områder ved fôret bør sjekkes. Mangel på viktige næringsstoffer kan for eksempel skape uro og ubalanse i et individ/en flokk, og det kan derfor være lurt å sjekke fôret for eventuelle mangler/avvik dersom det oppstår halebiting i bingen(e). Et forhold ved fôret, som vi vet gir urolighet og halebiting, er mykotoksiner i korn-råvarer. Mykotoksiner skader tarmveggene, noe som gjør grisen ukomfortabel og frustrert. Det skal nevnes at årets korn har svært lave verdier av mykotoksiner, og forårsaker derfor ikke et problem i skrivende stund.
Rundt fôr og fôring er det også andre områder som kan ha betydning for atferden. Begrenset tilgang på fôr som følge av for få eteplasser eller for svak fôrkurve som fører til sultfølelse og frustrasjon hos grisen er noen eksempler. Røkteren oppfordres til å følge med på spiseatferden i bingene, justere fôrkurver (eventuelt tilgangen) etter behov, og sjekke at ventiler/nedfôringsnipler og lignende fungerer slik de skal. Også fôrets hygieniske kvaliteter (kanskje spesielt ved våtfôring) bør sjekkes med jevne mellomrom, på samme måte som at blandingstanken og troa bør vaskes med jevne mellomrom. Sjekk også vanntilførselen i alle bingene, at trykket er der det skal være, og at drikkeniplene er rene.
Som et forebyggende tiltak mot halebiting, er det anbefalt å tilføre fiber i dagsrasjonen til grisene. Grovfôr av god kvalitet og roesnitter har flere positive effekter. Fiber gir stabilitet i mage og tarm, motvirker magesår og gir en økt metthetsfølelse da fyllingsgraden i magesekken vil øke. I tillegg fungerer både grovfôr og roesnitter stimulerende på utforskningstrangen og nysgjerrigheten grisen har, slik at aktiviteten kan rettes mot dette i stedet for hverandres haler. Det har også i enkelte tilfeller hatt positiv effekt å gi grisene tilgang på slikkesteiner med gode mineralsammensetninger. Mineraler, som for eksempel natrium og magnesium, har en beroligende effekt på grisen, og en slikkestein vil i tillegg fungere som en miljøberikelse som aktiviserer grisen.
Klima og bingemiljø
En annen faktor som påvirker atferd og som kan gi ubehag og stress er suboptimale klima- og bingeforhold. Høye konsentrasjoner av ammoniakk i rommet, trekk, feil innstillinger på ventilasjonsanlegget, temperatursvingninger, for høye eller for lave temperaturer, for høy dyretetthet i bingen, støy og lignende er alle faktorer som kan påvirke grisen negativt, og føre til stress/uro som igjen kan gi halebiting. Det er avgjørende at grisen opplever et stabilt miljø, uten for mye endringer og uforutsigbarhet.
Innenfor en binge har dyrene etablert en rangorden som stort sett opprettholdes over lengre tid. Dette gir rolige dyr som har funnet sin plass i flokken. En slik rang bør ikke brytes med mindre det er høyst nødvendig, for eksempel ved skadde eller syke dyr som må tas ut av bingen for behandling. Ved inndeling til de forskjellige bingene kan det også være en fordel å dele først på kjønn og deretter størrelse for å få en gruppe som er mest mulig lik. Slik kan en unngå såkalte «tapere» og «vinnere» i bingen.
Røkteren spiller også en viktig rolle i å gi grisen stabilitet. En røkter bør opptre rolig og behagelig, og så forutsigbart som mulig slik at et godt tillitsforhold etableres mellom dyr og røkter. Høye lyder, brå bevegelser, jaging og inkonsekvente rutiner bør unngås så langt det lar seg gjøre. Det kan også nevnes at støy utenfor grisehuset, for eksempel bygging av nye bygninger, sprengning i nærheten og så videre kan påføre grisen stress. Det er da stor sannsynlighet for at urolighet og halebiting vil oppstå.
Helse og genetikk
Underliggende helseutfordringer i en besetning eller en periode med sykdomsutbrudd kan også påvirke til urolighet og halebiting i bingen. En gris som sloss mot bakterier/virus vil ikke være i optimal tilstand, og noen slike tilfeller kan gi økt frustrasjon og/eller stress hos enkeltindivider. Oppfølging av smittepress og helsestatus i egen besetning er derfor viktig for å gi grisen den beste behandlingen og oppfølgingen den kan få. Frisk gris har mer energi og mer overskudd enn gris med helseutfordringer, noe som igjen vil gi økt aktivitetsnivå.
Genetikk og rase kan også ha en indirekte innvirkning på halebiting. Noen raser kan være mer aktive enn andre, og økt aktivitet fører til økt behov for roting. I noen studier er det funnet høyest forekomst av halebiting hos Landsvin og Yorkshire, og det rapporteres om at disse er mer aktive og noe mer robuste enn andre raser, som igjen gir høyere aktivitetsnivå generelt. Men i andre studier igjen har de funnet mer halebiting hos Duroc, og indikerer at sensitiviteten for miljøutfordringer kan variere fra rase til rase. Det kan derfor være lavere terskel for utvikling av halebitingsatferd hos noen raser enn andre. Slike forskjeller kan nok variere fra land til land, og fra besetning til besetning, men det er verdt å nevne at noen adferdstrekk er arvelige og kan derfor utilsiktet følge genetikken gjennom avl.
Miljøberikelser
Grisen er som nevnt svært nysgjerrig og har av natur en trang til å utforske, rote, grave og tygge på gjenstander den kommer over i sitt miljø. Godt grovfôr og fiber er positivt som rotemateriale, i tillegg til at det har næringsmessig verdi for grisen. Andre miljøberikelser er også positive for å aktivisere grisen og trekke fokuset bort fra haler og halebiting. Aktivitetsgjenstander som gir best effekt er objekter som kan formes og manipuleres av grisen. Harde og faste ting som ikke gir etter for tygg og spark og som heller ikke kan ødelegges mister fort interessen, og grisen vil gå lei. En finsk studie prøvde ut ulike materialer og effekten av disse hos slaktegris. De konkluderte med at ferske trepinner gav størst positiv effekt. Ferskt tre har lukt og er mykt og ettergivende nok til at grisen kan ødelegge det og forme det. Dersom trepinnen ble hengt opp i kjettinger fra taket eller veggen gav den en ekstra effekt i form av bevegelse når grisen dyttet i den.
Andre objekter det kan være verdt å prøve er avispapir, taubiter av hamp (som også kan dyppes i salter eller smaksstoffer for ekstra interesse), biter av hageslanger, gamle gummistøvler, pappesker og kartonger, og så videre. Her er det bare fantasien som setter begrensninger. Uansett er det viktig å holde ører og øyne oppe, følge godt med på fôring, rutiner og dynamikken i bingen, og gjøre tiltak så fort et problem blir oppdaget.
